Anders etterlyste artikler om hvordan man leser heller enn hva, men jeg synes også det er interessant å spore tendenser over tid. Nå er jo millenniets første tiår over (alt etter hvordan man regner den slags), og en annen side jeg frekventerer ga meg idéen å skrive om hva og hvordan jeg har lest det siste tiåret. Dette er jo det tiåret som har vært preget av at jeg tok høyere utdanning. Det begynner i 2000 med et år i Peru, og i 2002 begynte vi vel på universitetet. Og der har jeg vært siden.

I Peru leste jeg i begynnelsen stort sett Douglas Adams. Hitch-hiker's Guide var en av de få bøkene jeg hadde med meg (for jeg skulle jo ikke egentlig lese norske eller engelske bøker), men det tok ikke moren min lang tid å få meg til å lese peruanske eventyr og denslags. Ringenes herre (El señor de los anillos) var vel den første boken jeg leste på spansk (i den tro at en bok jeg kjente godt ville være best å starte med), men jeg fikk deretter med meg noen gode spanske bøker (blant annet Don Quijote) og en del peruanske: Ciro Allegría og José Carlos Mariátegui, men av en eller annen grunn aldri Mario Vargas Llosa. Jeg hadde klart å overbevise skolen jeg gikk på at jeg burde få fri i gym- og realfagstimene for å sette meg bedre inn i peruviansk kultur. En stjerneidé jeg tok med meg tilbake til Norge uten mye hell.

Det var ikke så lett å få fri for å lese i Norge, så jeg skulket vel noen gymtimer istedet. Jeg mener å huske at jeg leste veldig mye. En del klassikere, tror jeg, i god pretensiøs tradisjon. Jeg var dypt opprørt fordi vi leste Siri Hustvedt i engelsk, ikke Ivanhoe, som jeg hadde ønsket. Etter en tur til London i oktober det året oppdaget jeg Tolstoys War and Peace. Ikke så mye norsk litteratur. Det har alltid vært der jeg var svakest, og det at vi leste Livsslaven i norsk hjalp ikke. Mats, som jeg skrev særemne sammen med, fikk meg til å lese Ursula Le Guins Earth Sea-bøker, som var gode, og Terry Brooks' Shannara-bøker, som ikke var det. Jeg leste selvsagt også Harry Potter. Jeg leste Gaiman og Pratchetts fantastiske Good Omens for første gang, og også Helen DeWitts Den siste samuraien. Begge er fortsatt blant favorittbøkene mine.

Sommeren 2002 oppdaget jeg vel Dostojevsky gjennom Forbrytelse og straff. I det store og hele leste jeg en del russisk litteratur første halvdel av dette året. Jeg var fascinert av språket og hadde veldig lyst til å lære det. Det gikk i Dostojevsky og Gogol, stort sett. Litt mer Tolstoy, kanskje. Og jeg lurer på om det ikke var i løpet av dette året jeg oppdaget Bulgakovs Mesteren og Margarita også. Jeg begynte dessuten på universitetet, hvor jeg tok exphil og exfac og storkoste meg med filosofer (men sjelden det de faktisk hadde skrevet selv, med unntak av mer Nietzsche, litt av Aristoteles og kanskje noe Platon).

I 2003 studerte jeg religion, men begynte også på antikk-studier. Jeg leste en rekke religiøse tekster, inkludert Koranen, Zarathustras sanger, noe norrøne greier og Mormons bok i tillegg til pensumtekstene. Det ble ikke så mye fiksjon det året, tror jeg, selv om jeg tror det var dette året jeg leste Thackerays Vanity Fair og Ecos Foucault's Pendulum, samt, så vidt jeg kan huske, Stanislaw Lems Cyberiad; og enkelte av de "religiøse" tekstene lignet mer på litteratur enn de andre: Gilgamesh og Atrahasis, for eksempel. Jeg leste Platons The Republic og en hel masse spennende pensumbøker og eldre religionsteorier, inkludert Durkheim, Frazer og Taylor, pluss litt Freud og alle de andre som er erværdige nok til å være verdt et studium, men litt for sprø til at de virkelig kan brukes nå.

2004 var en av de mest blandede årene mine på universitetet. Jeg tok Antikkens historie og litteratur, som fikk meg til å lese Thukydid, Xenophon, Aristofanes, Homer, Aeschylos, Sofokles, Evripides, Vergil, Ovid, Plautus, Longus, Menander, Petronius, Apuleius og all slags andre herligheter fra gresk og romersk litteratur. Jeg var i himmelen (dessverre kan man bare ta denne slags fag én gang). Jeg tok også religionsvitenskapelig teori og metode, hvor vi fikk den mer brukbare teorien, inkludert Foucault, som vel er den eneste jeg fortsatt interesserer meg for. Jeg begynte også å lese litt rundt Derrida, mest fordi Silje tok litteraturvitenskap og var entusiastisk om teori. Jeg tror dette var den perioden da jeg kom ut av vanen med å lese bare for moros skyld, noe jeg måtte lære meg igjen etter mastergraden. Jeg fikk imidlertid Tre musketerer av Alexandre Dumas på fransk fra Silje, og leste den, så jeg må ha lest mer enn jeg husker. Jeg begynte også å studere historie, noe som med unntak av de evindelige statistikkene om bønder og fiskere egentlig var ganske interessant. Jeg likte Palmers A History of the Modern World veldig godt: Han var tilsynelatende en mann som i likhet med meg hadde innsett at kriger og revolusjoner var det mest spennende.

I 2005 begynte jeg å studere litteraturvitenskap. Det var bare noe jeg skulle ta mens jeg ventet på at Tor skulle gjøre seg ferdig med det han drev med, og så skulle vi begge dra til utlandet. Jeg falt imidlertid hodestups for litteraturteori og har aldri helt kommet meg igjen. Å studere litteratur var som å få betalt for å spise sjokolade (skjønt jeg fikk vel egentlig ikke betalt -- sjokolade var det imidlertid en del av). Jeg fikk lese litteratur kronologisk, fikk se hvordan bøker bygde på andre bøker. Det var kjempespennende. Jeg leste Stoppard, Brecht, Woolf, Flaubert, Beckett, Duras, mer Dostojevsky, Ibsen, Dante, Pindar, Petrarca, Ronsard, Molière, Racine og alle de andre. Jeg holdt på akademisk alvor ved å fortsatt studere historie og ta "religion og politikk i globaliseringen", men det gjorde det bare tydeligere hvor fantastisk litteraturstudiet var, og jeg så meg egentlig aldri tilbake. Jeg innså at det som hadde fascinert meg i både religion og historie var narrativene, og selvsagt teoriene. Og litteraturstudiet kunne gi meg renere og mer interessante versjoner av begge disse. Jeg oppdaget Jonathan Strange and Mr Norrell og var meget fornøyd og overrasket over å ha kommet over en god bok jeg ikke hadde hørt masse om fra andre. Jeg leste også Sandman dette året, etter at Jørgen hadde snakket veldig fint om den, og jeg likte den veldig godt.

2006 var et år med bare litteratur på alle kanter. Jeg tok et fag om Goethe og leste hans viktigste bøker: Faust, Unge Werther, Valgslektskapene og Wilhelm Meister, og kom frem til at han var bedre enn jeg hadde antatt (jeg badde bare lest Unge Werther før, og bestemt meg for å Goethe ikke var noe for meg). Jeg tok også et annet fag om litteratur og modernitet, og leste Zola, Baudelaire, Poe, Söderberg og selvsagt Walter Benjamin, som jeg akter og elsker både for teoriene hans og den fantastiske Barndom i Berlin. Og jeg fikk endelig ta et fag i nyere litteraturteori, med Barthes, Derrida, Deleuze og alle mine andre favoritter. Harold Bloom dukket opp, men det har jeg gjort mitt beste for å glemme. Jeg begynte på mastergraden den høsten, og leste Borges og Calvino en del, i tillegg til mer teori. Jeg oppdaget dessuten Aberystwyth-bøkene til Malcolm Pryce dette året.

2007 begynte jeg med et kurs i dekadanse-litteratur, og fikk lese Thomas Mann, mer Nietzsche og Baudelaire, og Sacher-Masoch, Wilde og Huysmans, og jeg oppdaget for alvor Bakhtin og begynte å forstå hva det var Derrida prøvde å si, tror jeg. Jeg leste en del Pratchett dette året, også, siden jeg skrev masteroppgaven om ham og Pryce og Adams. Men da jeg endelig hadde skrevet ferdig oppgaven og hadde fri i seks måneder, oppdaget jeg at jeg ikke lenger leste for moros skyld. Det var veldig skummelt, da denne typen lesning var noe jeg anså som sentralt for min identitet. Etter et par måneder sendte imidlertid Roh meg Mary Stewarts Merlin-trilogi, og jeg snek meg tilbake til fiksjon. Siden da har jeg passet veldig nøye på å lese andre ting ved siden av studiene.

I 2008 begynte jeg på doktorgraden. Det innebar mye Dickens-lesing for min del, (og Stevenson og Thackeray) men jeg leste også Jane Eyre et par ganger, oppdaget Alan Moore gjennom Watchmen og Jasper Fforde. Jeg tror lesingen min dette året var en smule innbitt, om den beskrivelsen gir mening. Jeg leste til tider fordi jeg ikke ville la være å lese. Jeg var redd for at hvis jeg gikk og ventet på en ny bok som fanget interessen ville jeg ende som året før. Jeg leste derfor en del bøker jeg kanskje ikke ellers ville plukket opp. Men jeg leste også med det i bakhodet at det skulle være lett og morsomt, og det gikk derfor litt i Wodehouse og Pratchett, for eksempel. Men også Lem og Murakami og Conan Doyle.

2009 var mye det samme. Ettersom forskningen min ble mer fokusert leste jeg selvsagt ganske sær faglitteratur, alt for mange 18- og 1900-tallsmagasiner, en del tilfeldige bøker jeg kom over mens jeg satt på biblioteket og ville gjøre alt annet enn det jeg egentlig skulle (Max Brods biografi om Kafka er vel stjerneeksempelet) og en del teori (stort sett Levinas, Blanchot, Derrida og Benjamin). Jeg oppdaget også Nick Harkaway, til min store glede, og Frank Key; og da jeg begynte å undervise leste jeg meg opp på en del engelske klassikere jeg ikke hadde lest før, eller som jeg hadde lest for alt for lenge siden til å ha analysert. Selv om dette ikke helt kommer under headingen "lese for moros skyld" var det moro, da jeg leste James Hogg og Muriel Spark og Henry James og The York Crucifixion, som alle er herlige.

2010 fortsatte på samme vis, med livet mitt dominert av doktorgradslitteraturen, men jeg leste også Lord Dunsany and David Mitchell, og Stephen Frys selvbiografier og koste meg storlig. Jeg oppdaget også A.S. Byatt, skjønt man kan kanskje ikke kalle det å "oppdage" en forfatter når så mange har sagt at jeg burde lese henne i så mange år. Året har også vært en smule dominert av Harry Potter-lesningen jeg gjorde sammen med folk på en annen side. Jeg fikk en plutselig trang til å lese faglitteratur som ikke hadde noe med graden min å gjøre en gang i høst, og jeg kan muligens ha overdrevet lesningen av Frances Yates' analyser av senrenessansen en smule. Det ga meg mye den samme følelsen som jeg fikk da jeg i begynnelsen av graden leste urelatert fiksjon.

Jeg tror konklusjonen (eller moralen?) for tiåret for min del må være at det er absolutt nødvendig å lese nye og urelaterte ting ved siden av alt det andre man skal drive med.

Deres tur.