Joda. Som tidligere nevnt var jeg på biblioteket i Molde på torsdag og snakket om blogging. Mer spesifikt snakket jeg vel egentlig om Calcuttagutta, og vår tilnærming til blogging. Litt sært, i grunn, men ganske morsomt. Men la oss ta et steg tilbake og begynne med begynnelsen.
Jeg ble altså invitert, som stedfortreder for Camilla, til å delta på en kveld på biblioteket der temaet skulle være lokal litteratur, med en litt modifisert definisjon av litteratur. Skjønt, hva er egentlig definisjonen på litteratur? For den saks skyld, hva er definisjonen på en bok? Jeg diskurterte dette litt med Ola Gjendem, som var medarrangør for denne kvelden, og han kunne blant annet nevne at SSB (eller noe slikt, jeg husker ikke helt) av og til har benyttet en definisjon som sier at en bok er en trykksak med permer og minst 49 sider. Uansett, i anledning denne kvelden benyttet man i allefall en definisjon på litteratur som inkluderte blogging, julehefter, en bok om lokale stedsnavn, en
bok med bilder av oppdiktede dyr og en bok med bilder av gamle ting. Kanskje ikke så veldig kontroversielt, men i alle fall litt utenom det vanlige.
På forhånd fikk jeg vite ganske lite om hva som var planen, rett og slett fordi planen var å ta det litt på sparket. For et par år siden hadde jeg nok ikke vært spesielt komfortabel med å ta ting på sparket foran en forsamling villt fremmede, men noen semestre som foreleser har gjort meg vesentlig mindre bekymret for å snakke til forsamlinger, så denne planlagte spontaniteten passet meg egentlig veldig bra. Alt jeg gjorde for å forberede meg var å bokmerke noen artikler jeg kunne tenke meg å trekke frem som eksempler på de forskjellige kategoriene våre, og deretter var det bare å lene seg tilbake og høre på de andre som skulle snakke.
Jeg hadde på forhånd ingen idé om hvor mange eller hvem som kom til å komme. Biblioteksjefen, Evy Sisilie Bergum, sa at det på lignende arragementer tidligere hadde vært alt fra 10 til 50, og at det sikkert kom til å bli noe lignende. Etterhvert som klokken begynte å nærme seg begynte det å bli ganske fullt, og en opptelling viste at vi hadde satt publikumsrekord med 60 personer tilstede. Tilfeldig eller ikke, 60 er også mitt anslag for gjennomsnittsalderen på de oppmøtte. Om det var blogging som lokket dem vet jeg ikke, men jeg følte meg i alle fall stadig mer fornøyd med at jeg hadde tatt på meg skjorte, genser og slips i seriøse farger.
Bibiloteksjefen presenterer bibliotekene i Møre og Romsdals nye logo.
Først ut var biblioteksjefen som snakket litt om den nye felles logoen til bibliotekene i Møre og Romsdal, og om en plakatkampanje de har gående for å øke oppmerksomheten omkring språket. Deretter hadde vi juleheftet
Jul i Romsdal, representert ved redaktørene Øyvstein Eik og Ola Gjendem, og illustratør Martin Stavik. De kunne gi oss en sniktitt på årets omslagsillustrasjon, og nevnte dessuten at heftet har kommet ut siden 1930. Videre hadde vi kveldens kanskje mest lokale innslag, nemlig presentasjonen av boken
Stadnamn i Molde kommune, skrevet av Kåre Magne Holsbøvåg, og presentert av Holsbøvåg selv og Bjørn Austigard. Stadnamn i Molde kommune er ikke egentlig et tema jeg har interessert meg så veldig for tidligere, men etter å ha hørt Austigard snakke med entusiastisk utestemme om noe med 135 metrikkelgarder, og om hvordan Holsbøvåg har kartfestet over 6000 stedsnavn, hvorav over halvparten aldri har vært på et kart tidligere, føler jeg faktisk et visst behov for å kjøpe boken. For interesserte lesere kan jeg nevne at det skal være lansering på Kleivehallen 23. november, og at boken kommer ut som bind 5 av Bolsøyboka.
Eksempel på bibliotekenes språk-kampanje.
Etter dette, og etter kaffepausen, var turen kommet til blogging. Tilstede for å representere faget var altså undertegnede, og en jente som går på Molde videregående, som senere viste seg å være kjæresten til sønnen til samboeren til moren til Camilla. Verden er sannelig ikke stor. Jeg var først ut, og hele foredraget tok egentlig form som en slags samtale mellom meg og Ola Gjendem. Vi hadde som sagt ikke planlagt noe på forhånd, men jeg synes egentlig det gikk veldig fint likevel. Via ledende spørsmål snakket jeg litt om hva blogging egentlig er (en web-logg, en dynamisk hjemmeside), om hvilke temaer vi skriver om (fag, litteratur, politikk, finurligheter, heller lite om personlige ting og sminke) og om fordelene med en gruppeblogg (produksjonen er ikke bare avhengig av en person).
Jeg fikk også noen spørsmål fra salen, og jeg fikk kanskje litt inntrykk av at en del av tilhørerne hadde lest om blogging, men ikke lest en blogg. Eventuelt lest feil blogger. Det var i allefall en som spurte om det ikke var farlig at hvemsomhelst kunne si hvasomhelst, for tenk for eksempel hvis en person skrev et innlegg utfra et kristent verdenssyn, og så kom det noen med et annet verdenssyn og kommenterte. Jeg forsøkte etter beste evne å berolige ham ved å si at det egentlig ikke er noe forskjellig fra en diskusjon i et hvilketsomhelst annet forum, for eksempel over en middag, noe som naturligvis ikke er sant generelt, men som i allefall er tilnærmet sant for Calcuttagutta. Den tidligere nevnte Austigard spurte så hva som skjedde med alt dette som ble skrevet på denne siden, om det forsvant noen gang. Jeg svarte naturligvis at det ikke er meningen at det skal forsvinne, og at det i såfall må skyldes en teknisk feil, og jeg fulgte opp med en simile jeg kom på der og da, nemlig at det er som en bok som blir tykkere og tykkere etterhvert som man skriver mer på begynnelsen. «Skremmende» var alt han hadde å si til dette, men jeg er ikke helt sikker på hva han mente med det, om han var ironisk, og i såfall på hvilket nivå.
Etter at arrangementet var ferdig snakket jeg litt med folk, og jeg fikk igjen inntrykk av at flere synes det er litt skummelt med blogging. Blant annet snakket jeg med en dame som var litt urolig fordi hennes 12 år gamle datter hadde fått seg en blogg. Bloggende 12-åringer er ikke akkurat noe jeg har tenkt mye på, jeg har egentlig ikke tenkt over at de fantes, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle si til det, men når jeg tenker meg litt mer om tror jeg egentlig at vår generasjon (spesifikt 82-årgangen) valgte sånn omtrent det perfekte tidspunkt å vokse opp.
-Tor Nordam
Comments