Ja, i dag var Jørgen og jeg på Kendo-trening for første gang. Jeg har lest en Kendo-bok, så jeg visste f.eks. at når man slår mot hodet skal man rope "men", og ta et langt steg frem og trampe i bakken. Men ingenting kunne forberedt meg på den harde virkeligheten. Nå sitter jeg her, med store vannblemmer under bena, og ekstremt sår hals. La meg forresten nevne at selv om klokken er over midnatt i Norge, så er den det ikke i London, der jeg godt kunne ha vært. Saken er nemlig den at siden tidlig i høst en gang har Matteus, den svenske nordlendingen, mast om at jeg burde bli med til Praha. Det er litt sent nå, for han dro for et par dager siden, men hvis jeg hadde vært litt frekkere hadde det ikke vært noe i veien for at jeg kunne bestilt meg en London-tur på trass, bare for å ha en solid unnskyldning for ikke å bli med til Praha. Han skulle forresten undersøke om de har noe godt øl der. Ikke slik å forstå at han er av den typen som drikker masse, men han setter stor pris på en god øl.

For å komme tilbake til Kendo, så er det det som er grunnen til at jeg skriver denne spalten, og ikke en helt annen, som sikkert kommer i morgen, fordi jeg kom rett og slett for sent hjem til å rekke å gjøre solid research på det jeg tenkte å skrive om (følg med, følg med). Når det gjelder Kendo må jeg bare innrømme at noe av det jeg hadde gruet meg mest til var å ta med shinaien (bambussverd man bruker for å trene Kendo. Hvis du har lest WoT kan du tenke på slike som Rand og Lan denger hverandre med) på bussen. Jeg så for meg at jeg kom til å få masse rare blikk, men det gikk helt fint. Bortsett fra noen få nysgjerrige gløtt var det bare en bussjåfør som var litt frekk. Jeg stakk hodet inn i bussen, og spurte hvor lang tid den ville bruke til Romolslia, og hele tiden mens jeg snakket stirret han på shinaien min, og før han svarte ristet han oppgitt på hodet. Jeg takket pent, og gikk min vei. Han brukte nemlig såpass lang tid at det ikke var noe å spare på å ta bussen til Romolslia og gå derfra, fremfor å ta bussen rett hjem, selv om den bussen jeg vanligvis pleier å ta ikke gikk før et kvarter senere.

Og det var stortsett det jeg hadde å si om den saken. Hold deg innstilt for i morgen, for da kommer kommer det en spalte med mye bra research i bånn.

-Tor Nordam