I går ankom Camilla og jeg Italia, og jeg misliker stedet sterkt allerede. Sist jeg var i Italia, da jeg var på en konferanse utenfor Napoli i fjor høst, sendte arrangørene ut litt praktisk informasjon, som for eksempel at det var farlig for ikke-italienere å ta buss i Napoli, og at hvis vi insisterte på å gjøre det burde vi passe godt på verdisakene våre. Videre la de til at om vi skulle ta drosje burde vi spørre om prisen på forhånd, hvis ikke kunne drosjesjåføren ta det han ville. Dette er ikke akkurat ting jeg ville advart mine gjester mot i et sivilisert land.
Denne gangen sendte brudeparet ut litt informasjon, og om taxier sa de blandt annet at det var ikke nødvendig å avtale pris på forhånd, bare pass på at de slår på taxameteret. Videre kan de hende de prøver seg på et lite trylletriks, ved at de bytter ut en stor seddel med en liten, og påstår at man har betalt for lite. Igjen, ikke akkurat ting man forventer i et skikkelig land.
Uansett, dette var nøyaktig det som skjedde med oss. Vi skulle betale 60 euro, som ikke egentlig var billig i utgangspunktet. Jeg ga ham akkurat, en 50-lapp og en tier, og så fulgte jeg ikke med et øyeblikk, og plutselig stod han der med to tiere.
Jeg visste helt sikkert at jeg hadde gitt ham 60. Jeg hadde nettopp vært i minibank, så jeg visste hvilke sedler jeg hadde, og utfra det jeg hadde igjen måtte det ha vært 60. Dette ville han imidlertid ikke høre på, og han viste meg tilogmed alle lommene sine, og tok en runde rundt bilen der han lot som om han lette etter en seddel jeg eventuelt hadde mistet.
Dessverre er jeg ikke tøff nok til å føle meg sikker på slike vanskelige situasjoner, spesielt i utlandet, så jeg ga ham ytterligere 40 euro. Men fy faen, når jeg blir tøff nok til å kveste italienske taxisjåfører uten å anstrenge meg, oioioi. Jeg har tidliger snakket om at jeg har lyst til å ta et friår, og bare kjøre rundt på motorsykkelen min med sverdet mitt og hogge ned folk som fortjener det. Nå tror jeg at når jeg er ferdig med det skal jeg ta et frisemester i Italia der jeg skal kveste taxisjåfører som prøver å svindle meg.
En annen ting som irriterer meg med Italia er at alle som kommer hit er så fordømt positivt innstilte. For eksempel, ut av vinduet utenfor leiligheten vi bor i kan man se en falleferdig bygning og noen stygge ventilasjonskanaler. Hvis dette hadde vært utenfor vinduet til Camilla i Edinburgh hadde hun følt at hun bodde i et shabby strøk, og hatt lyst til å flytte, men fordi vi er i Italia er det «koselig» og «sjarmerende». Denne positive forutinntattheten heter et eller annet, og det stod en artikkel om det i Morgenbladet denne uken, og det er ikke en bra ting.
I tillegg til alt dette er det selvfølgelig altfor varmt her, ikke så ille akkurat nå, riktignok, men om sommeren kan det være riktig så ille. I det hele tatt skjønner jeg godt hvorfor engelskmennene begynte på arbeidet med å rive ned hele den antikke verden og putte den i muséer i London, og hvis det finnes noen som fortsatt driver med slikt støtter jeg dem gladelig. Kultur er mye mer behagelig når man kan nyte den iført tredelt ulldress uten å svette ihjel, og når man kan få en høflig drosjesjåfør til å ta en tilbake til hotellet uten å bli ruinert og/eller svindlet.
For å oppsummere har jeg bestemt meg for at Italia skal være mitt Irland. Jeg skal for alltid mislike Italia på grunn av én hendelse, og ikke i verden om god mat og vin og avslappet atmosfære skal få meg på andre tanker.
-Tor Nordam
Comments