Den franske (?) kassamannen
I går, på vei hjem fra kontoret, stoppet jeg innom Bunnpris på Tyholt. Jeg pleier vanligvis å handle der, siden det kun er en ganske liten omvei å gå innom der på vei hjem. Siden jeg er innom der i alle fall et par ganger i uken begynner jeg å kjenne igjen de som sitter i kassen, og i går var det en ny fyr.
Jeg tipper han var fransk, da han snakket norsk med det jeg antar er en fransk aksent, men det er mulig jeg tar feil. Det som i alle fall er helt sikkert er at han kommer fra et land med en mye livligere småpratkultur enn det vi har i Norge. Jeg har jo vært
utsatt for smalltalk fra butikkansatte tidligere, så jeg ble ikke skiplet da han i stedet for å si «pose?» sa «Kan jeg friste deg med en pose i dag?». Jeg bare smilte og sa at det kunne han. Jeg tok det også med godt humør da han, etter at jeg hadde tastet koden min, sa «Spennende, spennende.», og jeg humret litt da han gratulerte meg med godkjent betaling.
(Digresjon I: Strengt tatt vet jeg ikke om dette kvalifiserer som småprat. Han snakket jo tross alt om ting knyttet til det at jeg var i ferd med å kjøpe matvarer av ham, han bare sa ca tusen ganger mer enn en vanlig kassaperson.)
Uansett, jeg synes egentlig han var veldig hyggelig. Jeg tror imidlertid den eldre trønderen som stod bak meg i køen ble litt mer satt ut. Det var i alle fall åpenbart at han ikke var vant til slikt. Jeg tror nesten han ble mildt fornærmet da kassamannen antydet at det var spennende å se om betalingen ble godkjent eller ikke, og jeg kan jo forsåvidt se at hvis man ikke skjønner helt at det er en spøk virker det jo som om det blir stilt spørsmålstegn ved ens betalingsevne. Enkelte er jo dessuten litt sære på dette med betaling, det har jeg opplevd mange ganger som lagerkasserer på sommerjobben min.
(Digresjon II: En gang var det for eksempel en eldre mann som betalte med visakort, og så var det et eller annet med linjen, så det ble reserveløsning, og han måtte skrive under på kvitteringen. Dette ble han ikke så rent lite fornærmet for, for man skal da ikke skrive under når man betaler kontant. Men, det nytter naturligvis ikke å forklare at problemet ikke har noe med meg å gjøre, men egentlig ligger i det at han tydeligvis ikke leste papirene han skrev under på for å få visakortet.)
Når fyren etter meg i køen var ferdig å betale holdt kassamannen frem kvitteringen og spurte «Vil du ha en souvernir?». Da dette ble møtt med et dumt blikk prøvde han «Vil du ha en papirlapp?» «En serviett?» og innen han kom til «Vil du ha kvitteringen?» hadde mannen sluttet å følge med. Men det endte lykkelig med at de ønsket hverandre en god kveld, selv om den eldre mannen så litt skeptisk ut, som om han ikke var helt sikker på hva han var i ferd med å gå med på.
Jeg merker meg at selv om jeg ikke blir satt ut av slikt som dette, er jeg ikke helt der at jeg greier å komme med festlige små kommentarer tilbake. Men jeg synes likevel det er hyggelig med hyggelige og pratsomme kassapersoner, og hvis det ble flere av dem ville sikkert alle som handler fått treningen som skal til for å være med på samtalen. Hadde ikke det vært hyggelig?
-Tor Nordam
Comments