Vel, da er det endelig fredag her i Norge også. Det betyr at vi i morgen slipper å helle i oss bøttevis med kaffe eller tygge på den ekstremt high-tech tyggegummien
Black Black fra LOTTE. Ikke minst, vi slipper å knuse nok en "Sharp" vekkerklokke til 99,90. I helgene gjør man stort sett som man vil, og mange velger å bruke noe av fritiden på å høre musikk. Et tidsfordriv som stadig blir mer og mer vanlig, i alle fall i forhold til hvordan det var den gang da kirka var stedet for god musikk. Så i dag tenkte jeg å ta en titt i platebunken med nye CDer og se hvilke artister som kan være verd å lytte til. Hør, hør!
På mandag kommer megaoppfølgeren til den megapopulære megasuksessen "8701". Vi snakker Platekompaniet og vi snakker Usher. Jeg vil heller kalle ham Æsher, eller noe annet teit som går i den duren. Om du er glad i melodier som utvikler seg, forandrer seg og tar uventede vendinger er ikke dette skiva for deg. Leter du etter ei passe rocka skive som du skal ta med på fest til de megakule kompisene dine som ennå ikke har gitt deg innpass i gjengen? Ta for all del ikke med deg denne, de kommer til å skambanke deg og det er langt ifra megakult. Det er det ikke Platekompaniet som sier, det sier jeg. Derimot, om du mot all formodning skulle ha en fetisjistisk dragning mot boy-toys og soft-core, wanna-be gangsta-rap og vanker på fester hvor det kryr av ungpiker som får blår i øynene av å se på Usher, da må du gjerne plukke oppe denne. Denne typen kjedelig og uentusiastisk musikk er over alt og er derfor ikke spesiell i det hele tatt. Usher har dratt med seg andre "kjente" artister fra miljøet for å lokke inn flere lyttere. Styr unna! Likevel, én ting eller to skal han ha, og det er at han har stemme og at han jo faktisk kan lage musikk, om det er det man velger å kalle det.
En annen skive som kommer ut førstkommende mandag, er Chemical Brothers' skive "Push the Button". Fans har kanskje allerede ventet i snart et år på den, men for alle dere som ikke ante; fortvil ei, vi skal ta en nærmere kikk! Tidligere har jo Chemical Brothers vært kjent for en rekke hits. De fleste med god driv og gode rytmer. Dessverre høres det ut som om de har valgt å bevege seg lengre inn i det landskapet de så lenge har befunnet seg i og platen virker mye mer avbalansert og en god del mykere enn tidligere plater. For de som husker singlene "Block Rockin' Beats" og "Hey Boy, Hey Girl" kan det vel uten fare for liv nevnes at en slik mangler. Det er ingen låt som slår deg direkte som en virkelig hit. Det kan kanskje være dårlig, men det kan bety at dette er en plate som mer eller mindre blir bedre for hver gang du spiller den. Ellers så er det kanskje av nevneverdig karakter at de har blitt inspirert av hele den India-hypen som så ut til å ha grepet fatt i mye av britisk musikk forrige år. Dette er kanskje en vanskelig plate å bestemme seg for å kjøpe, i alle fall bare etter en kjapp gjennomhøring i platesjappa. Liker du eldre materiale, er det ikke usannsynlig at denne vil falle i god jord. Det er i alle fall bedre og billigere enn å kjøpe kunst av døde malere. De trenger ikke pengene, men på den annen side, det gjør kanskje ikke disse gutta heller.
Resten av skivene legger jeg inn i denne samleanmeldelsen. Det blir en slags gjør-det-selv greie. Dere som nå sitter på den late sittemuskulaturen og stønner av tanken om å faktisk måtte tenke selv kan logge dere inn
her og kjøpe en nye hjerne og bytte den ut med havregrøten. Resten av dere kan lese videre for å få vite om du bør kjøpe akkurat den skiva du nå holder i dine svette, rue og småskjelvende hender.
Steg 1: Finn ut hva slags musikk det er.
Er det rock? I så fall, uavhengig av artist, skal du se ut som om du tenker "Kult! Denne skiva har jeg lest usannsynlig mye om. Gleder meg virkelig til å ha en interessant diskurs om platens innhold sammen med mine venner." mens du i virkeligheten prøver å finne ut om bandet/artisten har gjort eller sagt noe som har ført til publisitet og rampelys den siste tiden og samtidig prøver å finne ut hvor kjent artisten/gruppen er. Jo oftere du har sett artisten på Svisj og MTV eller lignende, desto bedre. Står det "The Hives" noe som helst sted på skiva, skal du sporenstreks holde opp med tenkinga og gå over til å huske PIN og hvor du la Visakortet.
Er det pop? I så fall gjør nøyaktig det samme som hvis det var en rock-skive, men bytt ut "The Hives" med "Robbie Williams". Enklere kan det ikke bli.
Er det hip-hop? Vel, da vet du prosedyren. Gjør som ovenfor, men bytt ut "The Hives" og/eller "Robbie Williams" med "Eminem". Hvem sa at musikk er vanskelig?
Er det ingen av alternativene over skal du ikke, under noen omstendigheter, kjøpe plata. Den er enten fæl, stygg, grusom, uutholdelig, for kunstnerisk eller produsert med tanke på et alt for smalt publikum, og vennene dine (du vet, de megakule) kommer til å tro at du er helt korka og kommer mest sannsynlig til å fryse deg ut for resten av livet. Søppel! Legg den ikke tilbake i hyllen. Be betjeningen vennlig om at de kaster den i containeren merket spesialavfall og se til at de sletter informasjonen om CDen fra datasystemet sitt.
Du har nettopp kjøpt den hotteste CDen som eksisterer, hva nå?
Steg 2: Å lytte til musikken.
Hver gang du skal høre på CDen må du sørge for at bassen er skrudd på maks og diskanten trenger du ikke bry deg med. Hva i huleste er diskant egentlig?! Garantert noe som bare franskmenn bryr seg om. Så, når bassen endelig er på fullt og volumet likeså, da kan du sette i gang. Med å feste og drikke deg full altså. For liv må det være, og det bør være en forsamling på minst ti stykker, for ellers kan man risikere at folk bare vil sitte å snakke og ikke lytte til ditt fantastiske kjøp. Etter hvert som man blir fullere og fullere, nyter man musikken mer og mer. Det er en kjensgjerning. Skrik og skrål i hybelen, leiligheten eller huset er kun med på skape den genuine stemningen som skal til for å kunne nyte musikken til det fulle. Når alle er gode og fulle kan du skru på musikken. En god huskeregel kan være at så fort noen spyr så kan man sette på musikken. Det kan ikke slå feil. Ofte vil folk prøve å synge med på musikken eller gjøre andre artige sprell som også er med på å bygge opp rundt det fenomenale lydbildet du allerede har fått ved grundig forarbeid. Etter å ha hørt et par sanger bør du få noen til å brått ta ut CDen, helle øl over den eller brenne den i ovnen og så sette på noe helt annet som ingen liker. Dette for å forhindre gjenhør og for å skape det helt perfekte punktum for verdens beste skive.
Du har nå hørt CDen for første og siste gang, så hva skjer nå?
Steg 3: Noen dager senere kan det passe seg å begynne å lure på hvor du gjorde av den CDen du kjøpte, men aldri fikk hørt noe særlig på.
Dette steget burde være selvforklarende, så jeg kommer til å avslutte her.
Neste fredag skal jeg til forberede dere på en reise gjennom 50 CDer med abstrakt musikk. Håper ikke alle tenker "åå-neeij!". Så frem til da sier jeg, som den hodeløse regnskapsføreren til Louis XIV sa; håper du finner den CDen som er perfekt for deg! Men han sa det på en litt mindre vennlig måte med en god del franske banneord.
Comments