Nå er jeg, for første gang, i Reykjavik, som viser seg å være en mindre by enn jeg trodde, og den virker også sånn passe oversiktlig. Jeg har fått tak i et kart, og rustet med dette og litt over en time til disposisjon akter jeg nå å ta meg fra Hverfisgata til universitetet, der sommerskolen skal finne sted. Først skal jeg bare drikke en kaffe og spise en bagel, som jeg kjøpte på en kafé som, etter at jeg hadde satt meg ned, viste seg å ha et svært godt utvalg i bøker om diverse kristendom-relaterte emner. Men det er vel greit nok. Jeg er egentlig mer skeptisk til boken The Wal-Mart Way, som de også har her. Undertittelen er «The Inside Story of the Success of the World's Largest Company», og jeg føler på meg at den kanskje er litt lite kritisk til det som tross alt er et nokså snuskete selskap.
Men jo, kaffe. Og bagel. Damen på kaféen snakket, i likhet med alle islendinger jeg har møtt så langt, helt utmerket engelsk. Jeg vet ikke helt hvorfor, men dette overrasket meg en smule. Jeg hadde sett for meg noe mer som Finnland, eller jeg bør kanskje si noe mer som mine fordommer om Finnland, siden jeg ikke har vært der heller. Nuvel. Jeg har i alle fall revidert min oppfatning av Island.
...
Sett slikt. Damen på kaféen så at jeg satt med laptop, og kom helt uoppfordret bort og spurte om jeg ville ha passordet til internett. Fantastisk. Mitt syn på islendingene er nå at de er et vennlig og høflig folkeslag, som snakker godt engelsk, og villig vekk deler internett med deg hvis du kjøper kaffe. Det eneste som trekker ned er egentlig at Anders K. ikke snakket usant da han nevnte islendingene og deres jeppar. Det kryr jo av svære firhjulstrekkere over alt her. Men til deres forsvar skal det nevnes at landet deres i det minste ser ut som om man kan trenge en SUV for å komme seg frem.
-Tor Nordam
Comments