I helgen har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før. Jeg har vært på ballett.

Som faste lesere fikk med seg tok jeg toget til østlandet på fredag. Anledningen var at Camilla og jeg, og et lite knippe fysikere, skulle i operaen for å bivåne Svanesjøen. Som nevnt har jeg aldri vært på en ballett før, og jeg var litt usikker på hvor enkelt det ville være å følge med på handlingen, og egentlig var jeg ikke helt sikker på i hvor stor grad det ville være noen handling. Det viste seg imidlertid å være en svært dramatisk sådan, og den var overraskende lett å henge med på.

Når man for eksempel er på teater er det gjerne veldig greit å vite hvem man skal følge med på. Det er typisk den som snakker, og heldigvis pleier det bare å være en om gangen som snakker. På ballett, derimot, er det ikke noen snakking, bare dansing. Og atpåtil er det gjerne 30 stykker som danser på en gang, og samtidig står det kanskje to fyrer i et hjørne og vifter med noen glass og en armbrøst. Så hvem skal man egentlig se på da? En regel Camilla tipset meg om, er at hvis alle har på seg identiske klær og danser i en stor formasjon er de antagelig ikke viktige. Når det derimot kommer en fyr som stikker seg ut med svarte tights og slangeaktige bevegelser, da vet du at du har gjøre med den onde trollmannen Rothbart.

Handlingen i stykket er at en gjeng unge piker har blitt forhekset av Rothbart, slik at de er svaner om dagen, piker om natten, og hvis de lykkes i å finne en mann som erklærer sin udødelige kjærlighet vil forbannelsen brytes. Sånn omtrent. Videre møter vi prins Siegfried, som kjeder seg mens mange unge kvinner og menn danser for ham. Han er frustrert fordi han må bestemme seg for hvem han skal gifte seg med, men alle damene er helt like og kjedelige. I kjedsomhet og frustrasjon løper han ut i skogen for å jakte på svaner. Fra wikipedia:

Siegfried aims his crossbow at the swans and readies himself for their landing by the lakeside. When one comes into view, however, he stops. Before him is a beautiful creature dressed in white feathers, more woman than swan. Enamoured, the two dance and Siegfried learns that the swan maiden is the princess Odette. An evil sorcerer, von Rothbart, captured her and used his magic to turn Odette into a swan by day and woman by night.

A retinue of other captured swan-maidens attend Odette in the environs of Swan Lake, which was formed by the tears of her parents when she was kidnapped by von Rothbart. Once Siegfried knows her story, he takes great pity on her and falls in love. As he begins to swear his love to her - an act that will render the sorcerer's spell powerless - von Rothbart appears. Siegfried threatens to kill him but Odette intercedes. If von Rothbart dies before the spell is broken, it can never be undone.

I neste akt ser vi Siegfried, som igjen sitter og kjeder seg mens potensielle kone-emner danser for ham. Plutselig dukker imidlertid et ukjent par opp: En mann i sorte klær, som ligner mistenkelig på Rothbart, og en dame i sort som ligner mistenkelig på Odette, bortsett fra nettopp at hun er kledt i sort. Siegfried tror det er Odette, og erklærer sin kjærlighet. Det viser seg imidlertid å være et filmtriks. Egentlig er det Odile, Rothbarts datter, og siden Sigfried nå har sagt at han elsker en annen, har Rothbart sikret sin makt over Odette og de andre svanepikene. Frustrert løper Siegfried ut og finner Odette, som han ber om tilgivelse, og sammen hopper de i døden. Den onde trollmannen hopper og danser triumferende, men så gryr dagen, og Rothbart dør en smertefull død da det plutselig, og nokså overraskende, viser seg at han ikke tåler sol.

Tatt i betraktning at alt dette ble forsøkt kommunisert gjennom dans, er det kanskje ikke så lart at jeg ikke fikk med meg alle detaljene. Det gikk meg for eksempel hus forbi at sjøen bestod av tårene fra Odettes foreldre, og jeg fikk heller ikke med meg at Siegfried lot være å drepe Rothbart fordi det ville føre til at forbannelsen aldri kunne brytes. Jeg trodde derimot Rothbart kom seg unna ved å løpe ut i kulissene med hendene over hodet. Så feil kan man altså ta.

Uansett, ballett var en opplevelse som fristet til gjentagelse. Musikken var veldig fin, og den alene ville egentlig vært nok til å underholde meg i 2 timer og 45 minutter. At man i tillegg fikk se mye imponerende og velkoreografert hopping og spretting var på ingen måte et minus. For ikke å snakke om mange kjekke menn i hvite og svært tighte tights. Absolutt noe jeg kan anbefale.

-Tor Nordam