Flere komikere. Jeg vet. Jeg er ikke sikker på om det bør bli en vane å skrive artikler om morsomme menn -- men på den annen side er jeg slett ikke sikker på hvorfor det ikke bør bli en vane. Jeg risikerer én artikkel til om dette temaet (vel, jeg sier én, men dere vet bedre enn å tro på denslags).

Det er fint å bo i Storbritannia. Man blir daglig utsatt for små drypp av low level brilliance som ikke nødvendigvis slipper gjennom med én gang, men som man etter hvert forsterkes og bekreftes i en self-feeding loop. En av grunnene til dette er at det er en serie underholdningsprogrammer av typen Q.I., Have I Got News for You, Mock the Week, Would I Lie to You, Best of the Worst og 8 Out Of 10 Cats, hvor gjestene stort sett er mennesker som lever av å være morsomme. Og fordi de er gjester, og derfor naturlig varierer fra uke til uke, er det ikke alltid jeg plukker opp akkurat hvor briljante de er før etter en stund. Men da har det en tendens til å slå meg med full kraft.

Case in point: David Mitchell.
Han er enda en av disse Footlights-utvekstene (det hender at jeg gjør meg tanker om at britisk komedie ville dødd en stille død om det ikke hadde vært for Cambridge), og der med i godt selskap med Douglas Adams, Alexander Armstrong, Ben Miller, Hugh Dennis, John Cleese, Eric Idle, Stephen Fry, Hugh Laurie, Emma Thompson, John Oliver, og selvsagt Robert Webb (som sammen med David Mitchell utgjør Mitchell & Webb).

Mitchell er en av mine nye store favoritter. Det begynte med QI, men det var da jeg oppdaget spaltene i The Observer (Guardians søndagsavis, som jeg har latt meg fortelle er verdens eldste) jeg skjønte at her er gull. Jeg har tidligere linket til denne i Calcuttaguttas ærværdige lynforum (men jeg har få illusjoner om at mange av dere klikket på den, så klikk og les nå), og her er en annen jeg likte. Han har Stephen Frys talent for å ta noe "alle" er enige om, gå rundt det og peke på hva som ikke stemmer og hvorfor. Alt i en vittig, men halv-alvorlig tone. Her, for eksempel, er en spalte som peker på hva som egentlig er galt med Ross/Brand-saken. Denne overrasket meg. Jeg var kjempeforvirret. Jeg prøvde å komme på hvorfor jeg ikke har tenkt på dette temaet i det hele tatt, og etter en stund begynte jeg å tenke på hvorfor jeg ikke kan huske en eneste alkohol-reklame (vel, med to unntak: en vin-reklame og selvsagt Carlings-reklamer) -- og så kom jeg på at man ikke har dem i Norge og jeg ikke har tv her. Men det var en digresjon.

På Observer-siden kan man også finne en serie videoer (som også kan lastes ned gratis via iTunes) kalt David Mitchell's Soap Box. Mine favoritter er dem som omhandler henholdsvis Beer, TV Rudeness, Spelling (hvis dere faktisk klikket på linken jeg sa dere skulle klikke på ovenfor, vil dere kanskje legge merke til tavlen i bakgrunnen), Rape and Pillage, What Are You Worth? og Passion. Jeg måtte tenke hardt for å velge, her, så det betyr ikke at dere ikke bør se de andre også. Og serien er ikke over ennå: Etter hva jeg forstår skal han lage 20 episoder utover året (og det er 13 så langt).

Og det stanser ikke der. Han leder også et radioprogram, The Unbelievable Truth, som jeg syntes var riktig underholdende, selv om jeg ikke syntes det var nok David Mitchell i det. Jeg har ennå ikke kommet så langt at jeg har satt meg helt inn i Mitchell & Webb som duo. De later til å jobbe sammen en del. Jeg nevner i fleng Peep Show, de britiske Get a Mac-reklamene (som ikke funker for meg fordi sympatien min ligger hos Mitchell, ikke Webb, av en eller annen grunn), og en hel rekke ting som heter en eller annen variant av Mitchell & Webb. Her er en av dem:

og her er en til:

Og her er en de gjorde sammen med Alexander Armstrong og Ben Miller for Red Nose Day. Det er Armstrong & Millers konsept, og det er flere av dem her og her.

Så. Hvorfor kalte jeg denne artikkelen "Britiske moromenn", og ikke "David Mitchell" (som jeg gjorde med Dylan Moran og Eddie Izzard), eller eventuelt "Mitchell & Webb"? Saken er den at jeg innser at jeg ikke kan fortsette i det uendelige med enkeltartikler om komikere, og det er veldig mange av dem. Jeg kommer nok til å måtte skrive en om Stephen Fry (gjerne med Hugh Laurie) før eller senere, men jeg har ikke lyst til å ende med en situasjon der folk åpner Calcuttagutta og tenker "Ved Zeus, ikke enda en komiker-artikkel fra Camilla". Dette gir meg et dilemma. Det er nemlig ikke en realistisk plan å nevne alle dem jeg har merket meg. Jeg har derfor bestemt meg for å gå systematisk til verks. Det er mulig systemet ikke vil gi mening for noen andre, men det er ofte slik med mine systemer og det har aldri plaget meg før.

Siden jeg allerede har nevnt Alexander Armstrong (som var programleder for Have I Got News For You første gang jeg så det) er det naturlig å også nevne Ian Hislop, en av mine store helter. Han er en av (vel, strengt tatt den eneste hvis man ser det i et historisk perspektiv) de faste paneldeltagerne i BBCs Have I Got New For You (et konsept NRK kjøpte og døpte om til Nytt på Nytt) hvor han uvergelig er som en ball med satirisk talent, rullet i fornuft og strødd med innsikt. Jeg er klar over at jeg ikke er helt god på similer, men jeg håper dere forstår.

Hislop er også (og har vært de siste 20 årene) redaktør for Storbritannias fremste satiriske magasin, Private Eye (som jeg anbefaler, selv om jeg ikke vet om man kan få tak i det i Norge). Her er bare et eksempel på hvordan Ian Hislop har oversikt over de utroligste ting. Og i den forbindelse må jeg digrere. I og med at jeg er inne på Have I Got News For You og Boris Johnson er det enkelte ting som må sies. Jeg regner med at dere vet at Johnson nå er Mayor of London. Før han var det var han journalist og en tulling i Conservative party. Han var imidlertid gjest på programmet flere ganger, og det er de som mener at det er takket være populariteten han bygde opp som kult-figur der at han ble valgt. Det er de som angrer nå. I alle tilfeller, her har dere begynnelsen på en av episodene hvor han var programleder. Og her må jeg digrere enda en gang. For det var ikke alltid slik at man varierte programleder. I gamle dager var Angus Deayton programleder hver uke. Og så ble han tatt for et eller annet som involverte en prostituert og noe narkotika, hvorpå man fikk dette programmet. I påfølgende sesong innførte man tradisjonen med varierende programleder.

Såh. Tilbake til Ian Hislop. La meg begynne med siste del av et intervju han ga til Michael Parkinson, hvor han ikke bare forteller morsomme anekdoter om hvordan han fikk jobben i Private Eye, men også diverse anekdoter om hvordan det er å jobbe i Private Eye og kampen mot "vice, folly and humbug" inkarnert i Robert Maxwell og Jeffrey Archer.

Og her kan dere se begynnelsen på en gammel dokumentar om bladet. Ifølge denne artikkelen er Ian Hislop Storbritannias mest saksøkte mann som følge av de 20 årene i redaktørstolen. Før jeg gir meg må jeg komme tilbake til Have I Got News For You, om ikke annet så for å tipse dere om denne, hvor Ian Hislop møter en av sine nemesiser, Piers Morgan (som aldri kom tilbake), og denne Thatcher-spesialen og (fordi jeg er en svak kvinne osv.) en hvor Hislop og Stephen Fry er på lag.

Jeg har allerede sagt at jeg sparer Stephen Fry til en egen artikkel senere i år, men han fungerer fint som overgang til neste komiker jeg føler at jeg må nevne, nemlig Alan Davies. Jeg hadde aldri hørt om ham før jeg kom til Skottland. Og så introduserte noen meg til Q.I., som jeg allerede har skrevet en artikkel om her. Der fungerer, som dere selvsagt vet nå, i og med at dere alle har kjøpt og sett alle sesongene av Q.I. (de har kommet til F), Alan Davies som en foil (hva heter det på norsk?) til Stephen Fry; han er den eneste andre faste deltageren. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til Alan Davies, for jeg er ikke vanligvis så veldig glad i folk som spiller dumme, men det ble snart klart at han er overraskende smart og har god timing -- det skal litt til å ikke bare alltid ha feil svar, men feil svar med riktig timing og av og til når timingen krever det, riktig svar. Her er et klipp fra Q.I. som jeg håper fysikerne vil fatte interesse for. Amerikaneren er Rich Hall, som er veldig morsom til amerikaner å være. Her er enda ett, som spiller på Alan Davies som uvitende. Jeg skal ikke gå inn på Bill Bailey siden alle vet hvem han er, men man bør merke seg Sean Lock.

Han dukket også opp på radaren min etter Q.I.. Han er dessverre ikke der så ofte som jeg kunne ønske, men det hender han glimrer til. Han er også en av de faste panel-deltagerne på 8 out of 10 cats, som ville vært et bedre show hvis jeg bare kunne klare å like Jimmy Carr (for selv om han av og til er riktig morsom, er det et eller annet som skurrer). Her er første del av Sean Locks standup (med det underforstått at hvis dere liker det, kjøper dere dvd'en):


En annen jeg har merket meg er Jack Dee, som plutselig dukket opp og så og hørtes veldig kjent ut. Her kan dere se en bit av et standup-show, Live at the Apollo, som går med jevne mellomrom med forskjellige komikere hver gang. Han har også ledet Have I Got News For You en del. Her er et intervju han gjorde hos Parkinson. I tillegg spiller han i Lead Balloon. Sean Lock og Jack Dee har et eller annet til felles. Jeg klarer ikke å sette fingeren på akkurat hva dette er, men jeg mistenker at det har noe å gjøre med generell kynisme og avslappet holdning. Det appellerer i alle fall til meg.

Siden dette allerede har utviklet seg til å bli en av de lange artiklene som ingen leser, full av linker som ingen gidder å klikke på (la oss være realistiske: Dere kommer bare til å klikke på de som spiller av på denne siden), og jeg fortsatt har en hel liste med navn, tror jeg kanskje det er på tide å avslutte og heller love en "Britiske moromenn II" om ikke så lenge.