Jeg kom over
denne artikkelen på BBC news i dag morges, og den overrasket meg i grunnen litt.
Det den forteller er at forskere ved Reading University har funnet de eldste ordene i det engelske språket. Enkelte vil kanskje se dette som et skrekkeksempel på hva som skjer når du gir en humanist en supercomputer, men det var ikke det jeg reagerte på. Det de fant var nemlig at de eldste ordene var "I", "we", "two" og "three". Greit nok, tenkte jeg. Vi har jo rimelig lett gjenkjennelig de tre siste i alle fall, også i norsk, og jeg kan ikke nok sanskrit til å si noe om beslektede ord annenstedshen.
Og det hele høres jo kjempespennende ut. Artikkelen nevner for eksempel hvilke ord man ville kunne bruke for å snakke med Vilhelm Erobreren (jeg trodde han snakket normannerfransk, jeg):
There's lots of words he wouldn't have understood - like 'big', 'bird', 'heavy', and 'here'. The words he would've used would've derived from a different common ancestral word to the English words that we're using today.Det som imidlertid overrasket meg var dette:
What the researchers found was that the frequency with which a word is used relates to how slowly it changes through time, so that the most common words tend to be the oldest ones. Derav tittelen på artikkelen. Jeg har alltid vært litt fascinert over hvor mange måter man kan si "jeg" på på norsk, og i hodet mitt har det alltid gitt mening at dette ordet varierer i så stor grad nettopp fordi det er et vi bruker så ofte. Denne artikkelen slår altså bena under mine populær-lingvistiske antagelser. Det jeg lurer på nå er hvorfor vi har så stor variasjon på dette ordet på norsk. Dét sier ikke BBC noe om.
Comments