Det er én ting man må passe på når man sitter på et bibliotek av NLS-typen (altså et der man ikke selv kan gå og hente bøkene man vil ha, men må kalle dem opp, for så å vente til de snille bibliotekarene har hentet dem -- noe som kan ta alt fra et kvarter til over en time): Å be om nye bøker i god tid før man går tom for gamle. Det er ikke alltid like lett. Man har for eksempel bare lov til å kalle opp en 10-14 bøker av gangen, og hvis man venter for lenge (noe som lett kan skje hvis man venter til man har lest fem før man leverer inn igjen de man er ferdig med) risikerer man å gå tom.
Og når man går tom er det et begrenset antall ting man kan foreta seg:
-Man kan gå hjem (fristende, men ikke egentlig veldig produktivt)
-Man kan gå og drikke vann (men det er grenser for hvor ofte man kan gjøre det før vakten ser rart på en, for man må nemlig vise kort for å komme inn igjen etter å ha drukket vann -- man har selvsagt ikke lov til å drikke vann der bøkene er)
-Man kan gå en tur i lese-rommet og se på alle indexene og oppslagsverkene som fyller veggene (dem har man nemlig alltid tilgang på)
-Man kan se på hva alle andre leser.
Den eneste av disse som egentlig er interessant når man har vært på biblioteket men jevne mellomrom i over et år er den siste.
På skrå overfor meg sitter det en italiener som leser om "decay" og modernitet. Jeg lurer på om han egentlig jobber med overgangen mellom dekandansen og moderniteten. Det kan se slik ut. Jeg klarer ikke å tyde alle titlene, men tre av dem er i alle fall Five Faces of Modernity, Romancing Decay og Spectrum of Decadence. Hvordan vet jeg at han er italiensk? Rene fordommer: Han ser italiensk ut, og en av bøkene han leser er på italiensk. På skrå på den andre siden sitter det en jente med verdens største fransk-ordbok.
En mann på det andre bordet leser tilsynelatende i gamle samlinger av et magasin jeg vet jeg har vært borti i mine studier, så jeg er litt nysgjerrig. Jeg lurer på om det kan være Dickensian. Han skriver på en windows-maskin, stakkars mann. Jeg kan ikke unngå å legge merke til at det vanligvis er en overvekt av mac'er her. Tidligere i dag så jeg en av de superlette nye, og jeg var misunnelig en stund. Det satt også en jente ved siden av meg som hadde en av de bittesmå eee-maskinene. Jeg skjønner ikke hvordan man kan skrive noe av særlig lengde på en slik skjerm, men hun så ikke ut til umiddelbart å ville rive av seg håret.
Det er 20 minutter til biblioteket kommer til å be oss om å levere inn bøkene, og brevene til Stevenson har ennå ikke kommet. Jeg tror jeg må gå og spørre. Har jeg fortalt at bibliotekar-frykt er en anerkjent fobi? Eller er det egentlig en irrasjonell frykt? Jeg vet ikke. Jeg er ikke hardt rammet, men noen av disse bibliotekarene er litt skumle. Enten er det tydelig at de hater deg og ikke vil at du skal ta på bøkene deres, eller så er de så overveldende hjelpsomme og imøtekommende at jeg får lyst til å løpe min vei. Og de spør hele tiden hva jeg heter. Prøv å forklare en brite at du heter Hoel. Jeg har gått over til å bare stave det med en gang.
"Hva er navnet ditt?"
"H-O-E-L."
----
Boken kommer ikke før i morgen tidlig.
Comments