Hvert år, vanligvis tidlig i oktober, blir det offentliggjort hvem som har fått nobelprisen i fysikk. Det kan velges en, to eller tre vinnere, fra en liste på vanligvis 250-350 nominerte. Listen over nominerte blir først tynnet ut av Nobelkomiteen, som består av 5 personer fra Det Kongelige Svenske vitenskapsakademiet, med hjelp fra folk som har peiling de ulike temaene, deretter stemmer hele akademiet over hvem som skal få prisen. Nobelprisen i fysikk er ikke som andre nobelpriser. Ta en kikk på listen over
vinnere, så ser du at det er ganske vanlig at den gis til tre personer per år. De siste 20 årene har den vært tredelt 12 ganger, todelt 5 ganger og kun 3 ganger har det vært en vinner. Hvis vi sammenligner med
vinnere av fredsprisen ser vi at de siste 20 årenene har den vært tredelt kun en gang, todelt tre ganger, og hele 16 ganger har det vært en vinner, hvis vi teller f.eks. Kofi Annan/FN som en vinner.
Grunnen til at fysikkprisen så ofte er delt er naturligvis at det nå om dagen er mindre av typen geniale-innfall-oppdagelser, og mer av typen forske i årevis sammen med teamet ditt. De som deler prisen har vanligvis jobbet med samme ting, men ikke alltid sammen. F.eks. i
2002 var det tre stykker som delte prisen, der to hadde jobbet sammen, og fikk 25% hver, mens den tredje hadde jobbet på noe litt annet, og fikk 50%. Men alle tre jobbet med kosmisk stråling, så prisen deles på en måte ut til et tema.
Ellers er det visst et slags kriterium at det prisen deles ut for skal være mulig å teste i praksis. Mange sier at det derfor er usannsynlig av Stephen Hawking vil få nobelprisen, for det han driver med er av natur ekstremt vanskelig å teste i praksis.
Kjente nobelprisvinnere inklderer bland andre Albert Einstein, som fikk den i 1921 for oppdagelsen av den fotoelektriske effekten, altså ikke for relativitetsteorien, Wilhelm Conrad Röntgen som fikk den første nobelprisen i 1901 for oppdagelsen av Røntgenstrålene og Marie Curie, som delte prisen med Pierre Curie og Antoine Henri Bequerel i 1903 for oppdagelsen av radioaktivitet. For spesielt interresserte finnes en gengivelse av nobelprisen de siste fra 1901-2000
her.
Vi har en norsk nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver i
1973, for forskning på elektrontunnelering i halvledere og superledere. Han delte prisen med to andre. Det står på siden at han er amerikaner, men det står også at han er født i Bergen, så da er han norsk.
Til slutt vil jeg si litt om nobelprisen i fysikk 2004, for det er slikt som er greit å vite. Alle vet jo at hun derre tre-plante dama har vunnet fredsprisen, men hvor mange er det som vet at disse asymptotic-freedom-fyrene har vunnet fysikkprisen?
Som antydet gikk altså nobelprisen i fysikk 2004 til oppdagelsen av asymptotic freedom.
Vinnerne var David J. Gross, H. David Politzer og Frank Wilczek, amerikanere hele gjengen. Men hva er så asymptotic freedom? Da må vi begynne med kvarkene. Atomer består som vi vet av protoner og nøytroner i kjernen, og elektroner rundt. Elektronene er såvidt man vet elementærpartikler, som betyr at de ikke kan deles opp i mindre partikler. Protonene og nøytronene derimot består av kvarker. Protonet består av to opp-kvarker og en ned-kvark, nøytronet motsatt.
Det som holder kvarkene sammen er det som kalles de sterke kjernekreftene. De har den merkelige egenskapen at kraften mellom to kvarker øker med avstanden mellom dem. Det er dette som kalles asymptotic freedom, fordi det innebærer at kvarkene kan oppføre seg som frie partikler så lenge de ikke prøver å fjerne seg fra hverandre. Det kan sammenlignes med klinkekuler som knytes sammen med en slapp strikk. Så lenge du ikke prøver å fjerne dem fra hverandre er strikken slapp, og det er essensielt det samme som to løse klinkekuler, men hvis du prøver å ta dem bort fra hverandre vil sktrikken bli stram, og kraften øker med avstanden.
Og det var dagens bidrag til ny-dannelsen. Følg med i morgen for en lignende artikkel om nobelprisen i kjemi.
-Tor Nordam
Comments