Jeg hadde forleden den tvilsomme glede å redigere en artikkel for en journal, og jeg kan si med det samme at hvis det er én karriérevei jeg ikke kommer til å ta er det å bli korrekturleser. Jeg har jo ofte lekt med tanken (hver gang jeg kommer ut for Romsdals Budstikke, for eksempel; eller den gangen jeg kom i skade for å lese FrPs partiprogram), men jeg tror ikke jeg kunne holdt det ut i lengre tid. Artikkelen som fikk meg til å akseptere denne begrensningen av mine fremtidige valgmuligheter var så full av semikolon, ikke ett av dem brukt riktig, at jeg kun kom gjennom den hjulpet av tanken på et stort glass vin og en plate mørk sjokolade som jeg tidligere hadde bestemt at skulle være belønningen min.
Jeg har ingenting imot semikolon. Tvert imot: Tanken på et tegn som på ingen måte er uunnværlig, men som likevel finnes og kan brukes for å bedre flyten i en setning appellerer sterkt til meg.
Og det er nettopp fordi jeg er så glad i dette punktumet balansert på toppen av et komma at det gjør meg så vondt når det misbrukes. Nettopp fordi det ikke er et nødvendig tegn (slik man kan si punktum og komma er det) -- du kan skrive plettfri norsk (eller engelsk, for den del) uten noensinne å ta det i bruk -- finnes det ingen unnskyldning for å bruke det feil.
Regel #1 er altså følgende: Hvis du ikke vet hvordan du skal bruke semikolon, ikke bruk det.
Lynne Truss antyder i sin fantastiske Eats, Shoots and Leaves: The Zero Tolerance Approach to Punctuation at det er med semikolon (og kolon) at punktsetting tar steget over i kunst. De er rettskrivingens integraler, kan man kanskje si, der kommaet er derrivasjon (jeg håper dere naturvitere setter pris på disse små forsøkene på å tilrettelegge utlegningen av dette mysteriet for dere).
Lynne Truss siterer også George Bernhard Shaw som i et brev til T.E. Lawrence skal ha sagt følgende:
You practically do not use semi-colons at all. This is a symptom of mental defectiveness, probably induced by camp life.
Hvis man skal regnes som et gjennomfør sivilisert menneske med fullt utviklede sjelsevner, følger det altså at man bør kunne bruke dette tegnet.
Lynne Truss (om dere tillater en tredje henvisning) bemerker også i sin uoverskridelige visdom at semikolon er å anse som et kompliment til leseren. Det er alltid irriterende å bli behandlet som en lettere tilbakestående femåring (det er jo nettopp hovedgrunnen til at jeg gikk over fra Windows til Mac), og semikolon tillater at du overlater til leseren å trekke linjen fra den ene setningen til en neste: Det hamrer det ikke inn, slik et kolon til tider kan sies å gjøre, og gjør det ikke nødvendig å dra inn en masse ekstra ord, noe som ville være nødvendig hvis du bare skal benytte punktum.
I tillegg tillater det at setningen flyter avgårde; man slipper den stakkato rytmen et punktum vil pålegge, selv med hjelp fra et komma; og likevel tillater det at leseren tar pauser underveis og derfor ikke ankommer sluttlinjen fullstendig utslitt.
Når jeg nå har klargjort hvorfor man skulle ville bruke semikolon (og hvorfor man derfor bør lære å bruke det riktig) er det vel på tide at jeg går mer i detalj med hensyn til egenskapene.
Regel #2: Semikolon er ikke bare en lett-variant av kolon.
Et semikolon knytter de to setningene tettere sammen enn et punktum ville gjort, men ikke med den kausaliteten et kolon indikerer.
En annen viktig forskjell mellom kolon og semikolon finner vi i
Regel #3: Bare fullstendige setninger kan føres sammen av et semikolon. Et kolon kan utmerket godt følges av bare ett ord:
Camilla har én stor svakhet: Sjokolade
Man kan ikke gjøre det samme med semikolon. Subjekt og verbal, gresshopper. Det finnes imidlertid ett hederlig unntak fra Regel #3: Lister. Vi kjenner jo alle til at man kan/skal bruke komma når man lister opp mer enn to ting:
Sjokolade, kaffe og vin.
Problemer oppstår imidlertid når man skyter inn ledd i slike lister:
Sjokolade, helst fra Belgia, kaffe, kvernet for presskanne, og vin, fortrinnsvis fransk.
I min lille liste er ikke forvirringen total, for man kan vanskelig forveksle leddene med tingene i listen (jeg er imidlertid for fokusert på sjokolade, kaffe og vin akkurat nå til å kunne komme på et bedre eksempel), men den er likevel vanskeligere å lese enn hvis jeg setter inn semikolon mellom hovedbestanddelene i listen. Slik:
Sjokolade, helst fra Belgia; kaffe, kvernet for presskanne; og vin, fortrinnsvis fransk.
Vi kan altså introdusere Regel #4: Semikolon kan brukes som et tegn sterkere enn komma i lister.
Man kan for enkelhets skyld beskrive det som et tegn mellom komma og punktum i vekt (det er lett å huske fordi det avbilder både et punktum og et komma).
Som dere kan se er ikke listen med regler så fryktelig lang og komplisert, så man kan jo godt spørre seg hvorfor så mange misbruker dette vennlige og forsvarsløse tenget. Jeg har mine mistanker.
For det første kan jeg ikke huske at vi noensinne lærte å bruke det på skolen. Vi terpet kommaregler i hytt og vær; sannsynligvis fordi skolens mål var å gjøre oss istand til å skrive riktig heller enn godt nevnte ingen noensinne semikolon.
Videre er semikolon uheldig likt kolon i både navn og utseende. Begge er misvisende i den grad de forsterker idéen om det som en slags lett-utgave av kolon hos den typen mennesker som tror komma er en slags lettutgave av punktum. Det later til å være en uhyggelig tendens til å bruke det fordi man føler kolon er for autoritært. Det er selvsagt flere likhetspunkter mellom kolon og semikolon, og flere tilfeller hvor begge kan brukes (selv om de gjerne medfører litt forskjellig mening). Men de har ikke de samme reglene.
Jeg avslutter ved å gjenta Regel #1: Hvis du ikke vet hvordan du skal bruke semikolon, ikke bruk det,
men med dét forstått at hvis du vet hvordan det skal brukes (og det gjør dere jo nå), er det en fryd å komme over det i en tekst.
Og, hvis dere ikke har gjort det ennå: Gå ut, kjøp Lynne Truss' Eats, Shoots and Leaves (den inneholder et punctuation repair kit!) og les den. Den er riktig underholdende.
Comments