I går var jeg fra tid til annen en bitter mann. Det gikk over etterhvert, men mens det pågikk var jeg nokså bitter. Til meg å være altså. I forhold til virkelig bitre menn var jeg nok ikke bitter i det hele tatt. Antagelig på grensen til bittersøt. Men jo.
Det hele begynte i forigårs, da jeg var på jobb på lageret. Jeg liker jo forsåvidt jobben der, men avvekslinger er likevel velkomne. Når jeg tenker meg om er det vel til dels på grunn av alle avvekslingene jeg liker den jobben så godt som jeg gjør. Men det kommer vi tilbake til ved en senere anledning. I alle fall, jeg ble fortalt i forigårs at i morgen, det vil si i går, skal/skulle jeg ta en svær varebil og kjøre en garasjeport til Misund. Det viste seg at Misund ligger på en øy, som innebærer ferge, som innebærer lange pauser og svele. Ganske digg.
I tillegg var den eneste adressen som var oppgitt «Misund», og ingen jeg snakket med visste hvor denne mannen bodde. Stort potensiale for å bruke hele dagen på å kjøre rundt på bygda og lete etter en halvferdig garasje, med andre ord.
Da jeg kom på jobb i går, ble jeg imidlertid nesten umiddelbart en bitter mann. Jeg hadde jo sett for meg at jeg skulle hive porten inn i bilen, og forsvinne ut av porten rundt klokken åtte, for så å komme tilbake i sånn passe tid til en sen lunsj, etter en rolig dag som turist. Det var derfor en strek i regningen at jeg fikk vite at jeg i tillegg til garasjeporten skulle ha med enda en garasjeport, et vindu, tre dører og 300 meter lekter. Som jeg måtte pakke før jeg kunne dra.
Å hive en garasjeport inn i en varebil er en enkel sak. Å hive to garasjeporter, tre dører og et vindu inn i en varebil er også en enkel sak, men å stable det på stødig vis er ikke alltid like enkelt. Bitterheten min var derfor stort sett borte da jeg følte jeg hadde greid å pakke bilen på en fornuftig måte. Den kom imidlertid sterkt tilbake da en som har mye erfaring med slik kjøring tilfeldigvis kom forbi, og sa «Det der kommer til å gnisse».
Jeg vet ikke helt hva det innebærer, men han vet antagelig hva han snakker om, og ytterdører kan være nokså dyre, så jeg tenkte det var best å ikke ta noen sjanser, og pakket bilen på nytt. Bitterheten min ble enda sterkere, og nådde vel faktisk toppen, da jeg skulle hive på de 300 metrene med lekter. På dette tidspunktet regnet det ganske kraftig, og jeg måtte klatre rundt på taket på denne varebilen og stroppe fast to materialpakker, som på grunn av en logistikkfeil hadde vært ute i regnet. Ikke ganske digg.
Derfra ble det imidlertid nesten bare bedre. Først måtte vi (jeg hadde med meg en ferievikar) kjøre til fergekaia, så måtte vi spise svele og drikke kaffe, og så var vi på Otterøya. I stedet for å bare kjøre rundt på måfå, som var den opprinnelige planen, ringte jeg Fred, som kunne fortelle meg sånn omtrent hvor jeg ville finne den ene personen jeg skulle levere til, og etter å ha kjørt omtrent en mil eller noe fant vi veien vi skulle ta av på, og der fant vi helt tilfeldig den andre personen vi skulle levere til, på et helt uventet sted. Været hadde så langt vært svert vekslende, og jeg merket at bitterheten kom sigende igjen da det begynte å regne ganske kraftig i det jeg klatret opp på taket for å laste av lektene. Og når man ikke har truck på byggeplassen, noe man egentlig burde ha, tar det mye lengre tid å laste av enn å laste på.
På dette tidspunktet var jeg i grunnen over på en slags resignerthet, eller kanskje en ironisk distanse til min egen situasjon, så jeg ble i grunnen ikke noe særlig mer bitter, og da jeg fikk vite at to av dørene vi hadde med oss var feil, lo jeg bare høyt. Det vil si ikke høyt, det ville nok sende feil signaler til kunden, men likevel.
Den andre personen vi skulle levere til viste seg å være mye enklere å finne enn vi trodde. Derfor kjørte vi rundt på helt feil sted i minst en halvtime, og lette på alle sideveier, stikkveier, traktorveier og gjengrodde skogsbilveier vi kunne finne. Jeg hadde sikkert rygget en halv kilometer og tatt med meg flere trær innen vi gav opp, og kjørte for å spise lunsjen vår hos bestemoren til ferievikaren som var med meg. Der fikk vi kaffe (kokekaffe, yay!) brødskiver, lefse og fyrstekake, og hun visste dessuten godt hvor vi skulle.
Etter å ha levert den siste døren, konkluderte vi med at vi akkurat ville miste fergen, og at det var en time til neste, så vi kjørte en runde og kikket på Misund sentrum. Ganske fascinerende saker. Jeg har bare vært på Otterøya en eller to ganger, og jeg trodde egentlig at det eneste som var der var et fjell som truer med å utslette Molde nårsomhelst, og hytta til familien Tangen. Jeg har stusset litt på hvorfor det i såfall går en ferge ut dit mange ganger om dagen, men jeg har vel bare antatt at det skyldes alle geologene og hyppige hyttebesøk. Det viser seg imidlertid å være et ganske stort, lite samfunn der ute. Det er visst ikke lite man kan lære om lokalgeografi ved å jobbe på trelastlager.
Da jeg returnerte til lageret, omtrent klokken tre, snakket jeg med alle tre lastebilsjåførene våre, i håp om å få litt sympati. Jeg trodde tross alt at jeg hadde fått et brillefint oppdrag, som viste seg å medføre mye slit, men alt jeg møtte var rå latter, og forsikringer om at noe slikt som et brillefint oppdrag, det finnes ikke. Så da vet jeg det til neste gang.
-Tor Nordam
Comments