Jeg har en tilståelse å komme med: Når jeg går på konsert liker jeg å se dem som spiller. Det gjelder i enda større grad når det er snakk om halvavansert jazz; tre-minutters soloer er ikke like spennende når jeg ikke får følge med på ansikter og bevegelser. Det kan hende jeg har et overdrevent visuelt forhold til musikk. Det hadde også vært fint å kunne se ansiktsuttrykk og kroppsspråk like før Charles Lloyd og bandet stormet av scenen i tredje nummer etter at en publikummer (mot bedre vitende, for vi hadde fått beskjed før konserten) åpnet feil dør (sannsynligvis for å gå og ta seg en røyk eller kjøpe mere øl).

Vi så imidlertid ingen verdens ting. Alexandrakjelleren har lagt om fullstendig, og veien bort fra mer eller mindre koselig bule er nå komplett. Istedet for de fine bordene har de nå satt opp stolrader på to plan. Stolene står så tett etter hverandre at jeg hadde dårlig beinplass, og mannen bak meg måtte bruke ryggen min som kneplassering (det er ikke like behagelig når folk begynner å trampe takten) -- en løsning som må bryte omtrent alle verdens brannforskrifter i en gang. Hvis man skal ha stolrader (og ikke skal ha en veldig høy scene) bør man koste på seg en eller annen form for amfi. Eller ha færre seterader. Slik det var så nok de på det lavere planet en del, og kanskje også de som satt på de to (kanskje tre) første radene på vårt plan. Men allerede to rader foran oss begynte folk å strekke på seg for å se bedre, og Silje og jeg (ikke verdens høyeste mennesker) var fullstendig blokkerte. Jeg tror imidlertid ikke det skyldtes bare høyden vår, for mannen som satt ved siden av meg (som må ha vært nesten to meter høy) strakte nesten like mye på seg som meg.

Folk forbinder tydeligvis Alexandrakjeller-konserter med drikke, og resultatet var at det var betydelig uroligheter udnerveis i konserten fordi medlemmer av publikum på død og liv skulle reise seg og åle seg ut fra stolraden sin (med tilhørende vanskeligheter), for ikke så snakke om den tilhørende høythviskende diskusjonen om hvem som skal ha hva og hvor mye det koster. Dette ville ikke plaget meg i det hele tatt hvis alle satt på forskjellige bord, men når man sitter på slike rader, hvor det allerede er nesten umulig å se noe, får slike ekskursjoner akkurat samme effekt som folk som går for tidlig fra forelesninger og kinofilmer.

La meg nå understreke det med én gang: Charles Lloyd Quartet var fantastiske. Det var herlig musikk, akkurat passe utfordrende etter noen dager med festival, ganske lange numre som likevel virket korte, og bittelitt drama i begynnelsen. Men la meg ta det fra starten av.

Etter å ha skvist oss på plass i setene (vi gikk direkte til sitteplassene og stoppet ikke på veien for å kjøpe vin), hadde vi egentlig ingen mulighet til å forlate dem igjen. Kvinnen som satt innenfor meg satt og holdt av en plass til noen som tydeligvis hadde stoppet for å få tak i drikke, og da han kom like før konserten begynte, måtte vi stresse og styre for å slippe ham forbi: Det holdt ikke å bare reise seg.

Konferansieren åpnet for fotografering under første nummer, men heller ikke denne gangen blir det bilder på Calcuttagutta, da fotografen bare så hoder så langt øyet rakk. Av og til dukket hatten til Charles Lloyd opp, og en sjelden gang halve overkroppen, men den ble uten unntak nesten umiddelbart tildekt av en massiv afro (afro-frisyrer er forøvrig fantastisk fascinerende, og hvis man ikke passer seg kan man komme til å trekke i en av korketrekkerkrøllene. Dette var et ekstra distraksjonsmoment).

Det tok av alt med første nummer: Charles Lloyd på sax, Jason Moran på piano, Reuben Rogers på kontrabass og Eric Harland på trommer (ifølge moldejazz.no). Nummer to var noe langsommere, om jeg husker riktig, noe som gjorde meg akutt klar over pustingen til mannen ved siden av meg (jeg antar at det tar på å sittedanse så entusiastisk), men det ble bedre og bedre.

Ca midt i tredje nummer ropte Charles Lloyd flere ganger "close that door" før de alle sluttet å spille og han stormet av scenen, tett fulgt av resten av bandet. Ingen (der vi satt, i alle fall) skjønte hva som skjedde: om det var en kreativ måte å annonsere pause på, eller om mannen virkelig hadde gått av scenen i sinne. Folk begynte etter hvert å klappe i takt (igjen et dilemma for Calcuttaguttas representanter på stedet, for det er ganske teit å klappe dem inn igjen hvis de bare har tatt pause), og etter en liten stund kom de tilbake og fortsatte i god stil.

Det er vanskelig å skille de forskjellige numrene fra hverandre, men jeg husker at mannen ved siden av meg på et tidspunkt forsøkte å klappe i takt med en særdeles spektakulær trommesolo (det gikk ikke helt etter planen, tror jeg) -- han klappet stadig vekk taktfast og alene, gjerne relativt rolige partier -- og at publikum der fremme gispet flere ganger (både oooh og aaah) under en kontrabass-solo. Det var også tilløp til latter under en av trommesoloene. Jeg klarer selv ikke helt å komme over pianisten. Jeg har jo alltid hatt en svakhet for pianojazz, og jeg kan ikke si jeg ble skuffet her. Charles Lloyd selv var selvsagt imponerende, men det var vel ikke annet å vente.

Jeg er ikke helt sikker på hva mer jeg kan si; som jeg påpekte i gårsdagens artikkel mangler jeg av en eller annen grunn vokabularet som brukes til å beskrive alt det som er bra ved en konsert. Da de gikk av scenen fikk de stående applaus til de kom tilbake.

Jeg må tilstå at jeg var litt bekymret da ekstranummeret åpnet med tverrfløyte (i seg selv ikke nødvendigvis negativt) og raslingen av skjell. I noen skrekkelige øyeblikk så jeg for meg en slags World Music Yoga-cd hybridmusikk. Jeg hadde jo hørt fra "fire flate" at han på 70-tallet "gjennomgikk en betydelig spirituell gjenfødelse" og flyttet til en kunstnerkoloni hvor han tok til buddhisme. Og da kan man jo fort finne Yoga og den tilhørende cd'en. Heldigvis tok jeg feil.

Jeg må nesten tillate meg en popkulturell henvisning i denne sammenheng. De av dere som har sett filmen "Fifth Element" vil kanskje huske opera-scenen som begynner rolig og så plutselig tar helt av; hold på den følelsen og tenk så på en rocka tverrfløyte som glir over i jazz. Der har dere ekstranummeret. Det er vel unødvendig å si at de også fikk stående applaus da de gikk av for siste gang.

Det var en bra konsert; den ville vært fantastisk dersom den hadde vært holdt et annet sted, eller dersom Alexandrakjelleren ikke hadde forsøkt å pakke flere folk inn i sine lokaler enn de egentlig burde.

Konklusjon: Charles Lloyd Quartet 10 points - Alexandrakjelleren 0



_____________


Rapport fra Are, som har vært på Romsdalsmuseéet (og er for lat til å poste selv):

Jeg ankom Romsdalsmuseet omtrent 18:30, og da hadde allerede et reserveoppvarmingsband (den opprinnelige oppvarmeren hadde falt fra) holdt det gående en stund. Dessverre fant jeg aldri ut av hvem de var, men de spilte trivelig om enn noe generisk soul, og hadde en kul
bassist.

Litt før halv åtte kom superstjernen Mary J Blige på scenen. Og at hun er en real popstjerne er det i alle fall ingen tvil om. Hun vet det selv, også, og viser det både med sang, bevegelser, omtale av seg selv i tredjeperson, antrekk og frigjøringsbudskap til "the ladies out there". Jeg kan videreformidle til Calcuttaguttas lesere at det gjelder å fokusere på å gjøre seg selv lykkelig - ikke lev livet ditt for å gjøre andre happy. Et godt råd.

Mary J hadde en enorm energi og innlevelse på scenen - det er fantastisk kult å se mennesker som lar musikken strømme ut av hele kroppen når de synger. Jeg har hørt veldig lite av låtene hennes før, men dette ble likevel en solid konsertopplevelse jeg kommer til å
huske.

Og jeg kommer nok aldri nærmere en konsert med U2 i Molde enn å høre Mary J synge "One" på Romsdalsmuseet. (Men jeg lever i håpet.)