Jeg tror jeg skal bruke dagen i dag på å slappe av etter de siste dagers strabaser. Jeg har gitt mitt første akademiske konferanseinnlegg, hørt på ti andre, pratet om spill med en dame som var med på å lage Starship Titanic sammen med Douglas Adams, og generelt drukket en del vin. Men la meg begynne med begynnelsen.
Det er snakk om en international postgraduate conference som arrangeres av min graduate school ved University of Edinburgh. Jeg holdt et innlegg om Terry Pratchetts bruk av parodi. Det hele var tatt mer eller mindre rett ut av deler av masteroppgaven min, men jeg var likevel en smule bekymret på forhånd. Det ble ikke bedre av at det viste seg av enkelte av dem som hørte på var ekte Pratchett-fans mens andre ikke ante hvem mannen var. Jeg var litt overrasket over det siste. Jeg trodde alle som hadde satt fot i en bokhandel de siste ti årene ikke kunne unngå å i alle fall ha lagt merke til alle de bøkene, men sånn er det altså.

Dag 1

Keynote speakeren var dr Olga Taxidou, en av de skumle akademikerne som klarer å holde et en og en halv times foredrag nesten uten notater. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å få det talentet. Innlegget het "'But where is its soul?' (Baudelaire): Dolls, Puppets, Marionettes and Modernist Acting" og det var kjempeinteressant. Hun hadde litt den samme måten å snakke på som jeg påpekte i artikkelen min om Terry Eagleton en tid tilbake: Hun snakket om tilsynelatende usammenhengende ting som likevel hang sammen. Hun trakk sammen barnets forhold til dukken (som begynner som organisk, men blir fremmedgjort og brutt opp når barnet ødelegger dukken og ikke finner noen 'sjel'); dukketeater og hvordan holdningene til det har utviklet seg fra Platon til Meyerhold og Stanislawski; fascinasjonen ved roboten; teknofobi, misogyni og andre mareritt ... dere skjønner kanskje at jeg finner det vanskelig å summere det hele.

Jeg var plassert på et panel om "play and the popular", sammen med en Michael O'Brien som holdt et innlegg om "Fictionalising Football Fans: A Study of Football Hooliganism in the Work of John King". Jeg husker ikke så mye av innlegget hans: Det hele forsvant i en svart sky av bunnløs nervøsitet (om dere kan tilgi metaforblandingen). Jeg husker igrunnen ikke så mye av innlegget mitt, heller, men jeg vet at jeg ikke satt og leste fra et ark og at veilederen min, som satt bakerst og så på, ikke tok harakiri, og jeg slutter av det at det gikk tålelig bra.

Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at jeg ga innlegget mitt den første dagen. Det var jo bare den ene sessionen (beklager virkelig alle de engelske ordene som dukker opp her) og etterpå kunne jeg slappe av og konsentrere meg om noe annet enn å være nervøs. Jeg gikk dessverre glipp av panelet "Play as Performance"; det var på samtidig som mitt. Emma Wastecott, som jeg endte med å snakke en del med hver gang vi skulle spise om kvelden, holdt et innlegg om "The Performance of Digital Play", og jeg er sikker på at flere av dere spill-folk ville likt meg mye bedre hvis jeg hadde kunnet rapportere om hva som ble sagt der.

Lettet over at det verste var over og fortsatt høy på adrenalin hadde jeg ingen problemer med å bli med ut for å feire at konferansen hadde kommet såpass godt igang. Vi endte opp på Doctors', en pub hvor medisinstudentene opprinnelig holdt til (det er rett over gaten for medisinskolen). Klokken var fem, men siden vi er i Skottland og det var en fredag kveld var det allerede fullt og vi sto og hang (noe som minnet forstyrrende om denne konferanse-minglingen jeg har hørt om men heldigvis aldri opplevd før) en stund før vi endelig fikk kapret et lite bord. Jeg følte meg som en ekte akademiker da jeg ble sittende og diskutere breakdancing med en Thomas Karshan fra Oxford (hvis "Nabokov and Play"-innlegg jeg dessverre gikk glipp av på lørdag - jeg lærte imidlertid at Nabokov visstnok slett ikke heter NAbokov, slik vi sier det, i det hele tatt, men NabOkov. Så da vet dere det), en dame som ikke holdt noe innlegg og hvis navn jeg derfor ikke har nedskrevet (hun hadde bare snublet innom konferansen som et alternativ til en film på kino. Ren underholdning, altså), og hennes komponist og musikkteoretiker-mann. Vi snakket selvfølgelig ikke bare om breakdancing, men det var et gjennomgangstema. Jeg kom også i skade for å la vilt fremmede kjøpe vin til meg, men jeg har ikke så veldig dårlig samvittighet. Kvelden endte forøvrig ikke på Doctors.

Jeg lot meg overtale til å bli med på en restaurant på George IV Bridge. Der havnet vi i et skandinavisk hjørne, uten at vi egentlig var klar over det. Emma Westecott fortalte dessuten om hvordan det var å samarbeide med Douglas Adams da de lagde Starship Titanic (jeg husker Starship Titanic. Det var et spill som man trengte tre cd'er for å spille og som jeg aldri kom gjennom. Det hadde vært morsomt å prøve det igjen). Jeg skal ikke kjede dere med rapporter av samtaler dere ikke interesserer dere for, la meg bare si at det var gøy og at jeg ikke la meg før ganske sent. La meg også observere hvor fascinerende det er å legge merke til hvordan folk som ikke egentlig har noe mer til felles enn at de er akademikere kan prate om hva det skal være i timesvis. Maten var forøvrig veldig god.

Dag 2

Vi begynte tidlig på lørdag. Det føltes i alle fall tidlig for meg. Jeg troppet opp halv ti for å sørge for å få i meg litt kaffe før den første sessionen. Igjen var jeg tvunget til å velge, men det var ikke så fryktelig vanskelig. Silvia, den italienske veninnen min som hadde introdusert meg til hele konferansen skulle lede panelet om "Playing with the Canon", så jeg følte at jeg måtte troppe opp der. Det førte imidlertid til at jeg gikk glipp av "Games People Play" og dermed dette Nabokov-innlegget som jeg egentlig hadde lyst til å få med meg. Jeg skjønner jo hvorfor konferanser legger opp doble løp, men det hadde vært bedre om de hadde lagt alt det kjedelige til et løp og alt det spennende til et annet.

"Playing with the Canon" var imidlertid fascinerende. De to innleggene var vidt forskjellige: Danny Gabelman holdt et med tittelen "Playing Before God: Theology and Play in Dialogue" - altså et teologi-innlegg - og Emma Miller holdt et om "The Mad Man in the Attic: Playing with Gendered Literary Identity as Object and Muse in Iris Murdoch's The Good Apprentice and The Message to the Planet. Hun var dermed klart dypt inne i kjønnsteori. Jeg ville aldri ha funnet på å plassere de to sammen, men det funket som en drøm. Det hele munnet ut i en diskusjon om galskap, og jeg har bestemt meg for å lese Iris Murdoch (som jeg aldri hadde hørt om).

Mer kaffe. Dette var kanskje et dårlig valg fra min side. Jeg hadde bare spist noen kjeks, og all denne kaffen etter en sen natt og masse stress på forhånd bidro nok betraktelig til at jeg begynte å føle meg dårlig under neste panel. Det irriterer meg egentlig veldig, for jeg hadde gledet meg til dette panelet hele konferansen. Det var om "Wordplay" og hadde heldigvis ingen konkurrerende paneler. Elsa Bouet holdt et innlegg om "Play, Irony and Disruption in 1984"; Vincente M. López Abad holdt et kalt "Cortázar echó-un-niquel a la fuente, siendo infante: Play with the Reader, Play of Life, Playing on Words"; og Martyn Colebrook et om "The Player of Games: Iain Banks, Iain (M.) Banks and a Tale of Two Novels". Jeg fikk med meg det meste av det første, men halvveis uti ble jeg fryktelig svimmel og jeg brukte det meste av den neste timen på å holde blikket festet på skriveblokken min i håp om at verden skulle slutte å tippe frem og tilbake. Det hele var riktig ubehagelig, men det verste er egentlig at jeg gikk glipp av dette innlegget om latinamerikanske forfattere selv om jeg satt i rommet hvor det ble fremført. Cortázar fascinerer meg jo og Echenique kommer fra Peru.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å gå hjem og legge meg, men Silvia overtalte meg til å spise lunsj der, og etter å ha slappet av i solen og den friske luften følte jeg meg egentlig bra nok til at jeg ble værende. Det er jeg ganske fornøyd med. Jeg måtte igjen velge bort et tilsynelatende interessant panel om "Adult Play" (ingen snuskete kommentarer, takk) som sikkert ville interessert spill-menneskene blandt dere (det var blant annet et innlegg fra en Corrado Morgana kalt "In Arcadia: Landscape filming in a toxic wasteland: Game engine affordances and post-game narratives" som dere kanskje ville syntes var interessant). Istedet endte jeg hos "Subversive Play"-panelet og det er jeg ganske fornøyd med. En av skandinavene jeg endte sammen med på middagen på fredag, Anna Fruchart Watz fra universitetet i Uppsala holdt et innlegg om "Perversion and Sadism as Surrealist Play in Angela Carter's Shadow Dance, Kaliana Ung et om "Dolls, Puppets and Playthings in Rachilde's La Jongleuse (1900): traditional gender revisited" og til slutt var det et innlegg av Ana Salzberg om "Disallowed Play: Suture and Excess in Leave Her to Heaven".

Det var fascinerende saker. Nå må det sies at jeg ikke har lest hverken Angela Carter eller Rachilde, og jeg har aldri sett filmen Leave Her to Heaven, men jeg håper det kommer til å endre seg om ikke så veldig lenge. De snakket jo om vidt forskjellige temaer: Angela Carter var vel en postmoderne feminist; Rachilde en noe uvanlig fransk kvinne fra rundt århundreskiftet som var en av fire kvinner i Paris som hadde lov til å kle seg som menn på et tidspunkt(hun ble godt over nitti); og filmen er en film fra 1945. De passet imidlertid usedvanlig godt sammen, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvordan. Og alle tre innleggene var fantastisk skrevet.

Jeg har alltid fått Angela Carter presentert som feminist, så jeg ble ganske overrasket over å høre at den første boken hennes, Shadow Dance, later til å handle stort sett om ritualistisk vold mot passive kvinnefigurer. Jeg tror jeg må lese boken for å forstå lesningen av den, så jeg skal ikke prøve å gjengi den her. Dukke-konseptet dukket forresten opp igjen. Det var jo det temaet Dr Taxidou dvelte mest ved i keynote-innlegget. Dukkene dukket også opp i innlegget om Rachilde. Rachilde later forøvrig til å være en fryktelig fascinerende person i det hele tatt. Jeg kjenner bare vagt til henne. Og Leave Her to Heaven, som vi fikk se klipp fra, så utrolig spennende ut. Jeg innså underveis at jeg virkelig ikke vet noe som helst om film, men at filmstudier må være fantastisk fascinerende greier. Jeg merket at jeg hadde fryktelig lyst til å koble hele panelet til Sacher-Masoch og Deleuze' analyse av ham, men jeg var redd for å høres dum og pretensiøs ut, så jeg holdt kjeft.

Og dermed var fag-delen av konferansen over. Klokken var fem, og resten av kvelden gikk med til gratis moro. I alle fall for min del. Da jeg kom hjem tok jeg meg i å ha dårlig samvittighet fordi jeg hadde brukt så mye penger, men så innså jeg at jeg ikke hadde betalt en penny. I motsetning til fredag kveld. Først var det gratis vin i George Sqare 19, hvor vi holdt til. Jeg snakket en del med en doktorgradsstudent som har samme veileder som meg. Hun skal levere om bare noen uker. Det var riktig fascinerende. Vi diskuterte Adorno og Benjamin og jeg følte meg som en ekte doktorgradsstudent igjen. Vi oppdaget dessuten en hemmelig hage som man kun har tilgang til gjennom kjelleren, og alle ble sittende der og snakke om løst og fast i solskinnet. Jeg kan ikke beskrive det; det var så avslappende. Sikkerhetsvakten ble imidlertid lei av å vente på oss, så vi endte på Doctors' igjen (hmmm, jeg må ha kjøpt et glass vin på dette tidspunktet, så kvelden var kanskje ikke helt gratis likevel).

Denne gangen endte jeg sammen med filmstudenter og en lingvist. Samtalen sirklet dermed rundt temaer som engelske ord i russisk, tysk, norsk, italiensk og spansk; italienske skrekkfilmer; amerikanske tv-serier som Moonlight, Veronica Mars og hvordan dumme tv-selskaper behandler seriene helt feil (ja, jeg bærer på mye kanselleringsbitterhet); og hva som gjør skrekkfilmer skumle (her kunne jeg selvsagt ikke bidra så fryktelig mye, for jeg får mareritt av Mummitrollene). Det var imidlertid fascinerende å høre på, men samtalen ble avbrutt da vi flyttet oss fra puben til restauranten hvor vi skulle spise middag. Alt var gratis og maten var fantastisk, og jeg skal ikke utbrodere det. Jeg havnet imidlertid sammen med disse to spill-folkene igjen og det var riktig så fascinerende. Det hele ble til stadighet avbrutt av en sør-italiensk kelner som hørtes akkurat ut som Roberto Benigni, men som ikke var like sjarmerende (jeg tror ikke han hadde fått med seg det).

Til slutt endte vi opp på enda en pub og jeg fikk enda en dose spill-samtaler. Det var riktig så gøy, men jeg forsto ikke halvparten. De liker forkortelser. Og Zelda er vel det mest avanserte jeg har prøvd meg på i spill-verdenen. De likte ikke mac, men Master of Olympus fikk cred. Og her bør jeg vel gi meg. Jeg tror kanskje jeg sa meg villig til å bli med på å sette sammen graduate school journalen neste år. Vi får se.

Nå tror jeg jeg skal lese Small World om igjen.