Jeg føler kanskje at jeg bruker litt vel mye spalteplass på å skryte av meg selv hver gang jeg har laget et nytt program, men det er nå en gang slik at det er mye enklere å skrive ofte hvis man skriver om noe man har gjort uansett, så man slipper å begynne å gjøre ny research og tenke og andre slitsomme ting. Og jeg håper dessuten at minst noen få av dere synes det er litt interessant. Og det er jo bra med smale ting.
Det er litt interessant det med smale ting også. Hvis vi tenker på et spredningsforsøk*, så kan vi si at alle potensielle lesere er det vi sprer mot, og det vi sender inn er artiklene. Hvis alle artiklene da er veldig smale, blir spredningstverrsnittet egentlig ganske lite, selv om det er mange ulike, smale tema. Og ikke har vi så mange lesere heller. Det blir litt som å gjøre nøytrinospredning på en skikkelig liten ting. En quantum dot, kanskje, hva enn det er.
På den annen side mistenker jeg at ganske mange, deriblant meg selv, blir litt ekstra tiltrukket av smale ting, uavhengig av tema, nettopp fordi det er smalt. Og da kan man på en måte veie opp for at alt man skriver er smalt. Kanskje er det slik at smalere er bedre. Det kan være noe å tenke på.
Men i alle fall, spredningsforsøk er på sett og hvis det det skal handle om. Som et ledd i en gammel eksamensoppgave i numerisk fysikk har jeg nå skrevet et program som simulerer en liten kule som spretter rundt inne i en boks med en stor kule i midten. Trond spurte meg litt ut om dette i går, og da sa jeg at en vegg er ganske lett å programmere. En vegg har to oppgaver. Den må passe på at ingen ting kommer gjennom, og den må snu den komponenten av farten som står normalt på veggen. Og det samme gjelder naturligvis gulv og tak. For eksempel, hvis du spretter en ball på bakken, da vil farten forover forbli uendret, mens forten nedover blir til fart oppover.
Det er med andre ord en smal (hehe) sak å programmere en vegg. En kule derimot, er litt mer tricky, selv om den gjør akkurat det samme, nemlig at den snur den fartskomponenten som står vinkelrett på tangentplanet til kula. Problemet er at tangentplanet er avhengig av hvor på kula man treffer. Det er ikke rakettforskning å regne ut hvordan det må være, men jeg rotet litt, og fikk se ganske mye rar fysikk før jeg endelig fikk det til.
Programmet ligger
her, for den som måtte være interessert. Man kan endre utgangsposisjon, utgangshastighet, akselerasjon, tid og tidsoppløsning ved å redigere programmet. Det vil også forsøke å plotte resultatet i gnuplot, om det er installert.
-Tor Nordam
*Spredningsforsøk er det fysikere sier at de driver med når de tar ting og druser dem sammen i en helvetes fart. Det kan enten være å bestråle et stillestående legeme, som for eksempel når man tar et helt vanlig røntgenbilde, eller det kan være å sende to stråler mot hverandre, som på CERN. Når man gjør slike ting, vil en del av partiklene man sender ut bli påvirket på en eller annet måte, og da sier man at de blir spredt. Og så gjelder det å regne seg tilbake for å finne ut hva som egentlig skjedde. Det er forsåvidt akkurat det samme gutta på Statoil driver med når de skyter seismikk.
Comments