Jeg nevnte det kanskje ikke på forhånd denne gangen heller, men jeg er faktisk ute og reiser igjen. Det er nesten litt i overkant. Når jeg kommer hjem denne gangen har jeg tatt fly ni ganger i år, hvis man teller individuelle flygninger. Og det er jo ikke slikt man bør drive med hvis man ønsker å være et godt menneske. Menmen. Jeg er ikke Jesus heller, som Trond sa i forrige uke.
Denne gangen skal jeg til Edinburgh og besøke Camilla, men på veien tok jeg et stopp i Oslo fra i går kveld til i morgen tidlig. I helgen bor jeg derfor hos Are, Anders og Eivind, som har et hus på Hasle. De forteller meg at Hasle er på østkanten, men jeg har ikke sett en eneste knivstikking, så jeg tror det er bare noe de sier for å tøffe seg. Jon Are bor her også, forresten, men han var vennlig nok til å dra til Bergen i helgen, så jeg kunne låne rommet hans. Mange takk.
Jeg har nemlig isolert meg på nevnte rom akkurat nå. Det er en fest på gang her, med veldig høy tetthet av unge IT-konsulenter. Og jeg har fått enda en bekreftelse på at jeg begynner å bli gammel, og at jeg egentlig har vært gammel så lenge jeg kan huske. Jeg må nemlig bare si at jeg ikke greier å skjønne poenget med å ha så høy musikk at man ikke kan snakke normalt med en person som sitter en halvmeter unna, spesielt ikke når også den som styrer musikken later til å ville snakke med vennene sine. Jeg spurte Are, og han sa at det er visst noe unge mennesker liker, så jeg må vel bare innse det jeg sa, nemlig at jeg er, og alltid har vært, gammel.
Det er faktisk ikke så lenge siden vi snakket om dette i Skansegata, og jeg sa at jeg kommer til å bli en slik fyr som kommer ut på verandaen hvis noen bråker utenfor huset. Og jeg kommer til å ha slåbrok, pipe og en hagle ladet med grovsalt. Egentlig burde jeg hatt en martini også, men idéen er at det skal se ut som om jeg har blitt vekket av bråket, og det er vel ikke så mange som gidder å både lage seg en drink og tenne en pipe før de går ut for å konfrontere de unge lømlene som lager leven.
Jeg kan ellers berette at jeg har drukket kaffe med Bjørn Inge, hvorpå vi spaserte ned i Bjørvika. Jeg har alltid sett for meg at det var litt lengre unna, for jeg synes Bjørvika høres litt fjongt ut, men det viser seg å være like ved Oslo S, rett på andre siden av en stor, stygg vei. Der så vi i alle fall denne etterhvert så berømte operaen, og basert på mediedekningen som har nådd meg i Trondheim forventet jeg naturligvis at hele bygget hadde en litt ubehagelig gulfarge. Det viste seg imidlertid å være en eneste stor hoax. Men nå har jeg altså sett igjennom nettet av løgner.
Det jeg imidlertid la merke til, og som jeg synes det er rart avisene ikke har omtalt, er at bygget faktisk er dritstygt. Jeg synes også det var litt overraskende at man har valgt å lage en slak helning som går rett ned i sjøen som et slags svaberg. Det er sikkert veldig naturlig og fint og tilpasset og jeg vet ikke hva, men jeg lurer på om arkitekten har ofret en tanke til den stakkaren som må stå nede i fjæra og høytrykkspyle denne berømte steinen for å holde den fri for alger, tang og driv-søppel.
I alle fall, i morgen reiser jeg videre til Edinburgh, og der blir jeg til torsdag. Da flyr jeg til Gardermoen sånn rundt tre eller noe, og så tar jeg toget oppover til Trondheim. Og det gleder jeg meg faktisk veldig til. Jeg hostet opp 75 kroner ekstra for en komfort-bilett, som betyr at man får bord, strøm, aviser og ubegrenset kaffe, og da er virkelig digg å ta tog. Denne togturen er dessuten klima-alibiet mitt for våren, selv om jeg mistenker at det ikke vil holde til å hindre Trond i å mobbe meg.
Men har jeg i alle fall meldt fra hvor jeg går, så nå vet dere hvor jeg befinner meg de neste dagene. Takk og god natt.
-Tor Nordam
Comments