Bak-Sneppen-modellen er en modell for evolusjon, presentert av to fysikere i en artikkel i
Physical Review Letters[1]. Den tar utgangspunkt i at du har en eller annen populasjon av N «arter», nummerert fra 1 til N, og kan beskrives av følgende algoritme:
Til hver art tildeler du et tilfeldig tall. Dette tallet beskriver hvor godt tilpasset arten er til omgivelsene sine.
For hver tidsenhet finner du den arten, n, som har det laveste tallet, og gir den et nytt, tilfeldig tall. Dette representerer en mutasjon. Du gir samtidig nye tall til artene n-1 og n+1. Dette representerer at når en art muterer endrer den nærmiljøet sitt.
Og det var i grunnen hele modellen. Så gjentar du bare det siste skrittet dritmange ganger, og dette skal angivelig fortelle deg et eller annet. Det er i alle fall åpenbart at etterhvert som tiden går vil alle tallene bli høyere og høyere, ettersom vi alltid bytter ut det laveste. Det medfører dessuten også at etter en stund er det mer sannsynlig at en «art» som nettopp har mutert, muterer en gang til. Akkurat hvilken innsikt dette skal gi meg er jeg litt usikker på.
Grunnen til at jeg skriver om dette er at den første øvingen i numerisk fysikk gikk ut på å implementere denne modellen. Jeg må innrømme at jeg ble litt bekymret når jeg så at øvingen gikk ut på å gjøre det samme som en artikkel i
Physical Review Letters, men når jeg leste gjennom det viste det seg jo å være veldig greit, så det tok meg ikke lange stunden. Nå må jeg bare prøve å få GNUplot til å samarbeid, så er jeg i boks.
[1] P. Bak, K. Sneppen,
Physical Review Letters, 1993, Vol. 71, Nr. 24, p 4083.
-Tor Nordam
Comments