Som vanlig i Edinburgh er det ikke så greit dette med internett. Allerede to timer etter at vi kom til byen var Camilla installert på et rom i en studentbolig, men vi har stadig ikke internett. De har et helt sykt opplegg som krever at man må registrere MAC-adressen sin og studentnummeret og alt mulig rart før de lar deg koble til. Det virker nesten som om det er et stort problem at folk bryter seg inn på studenthybler og utfører datakriminalitet.

Da vi spurte om hvordan man setter opp internett begynte de å spørre om vi hadde fått The Disc, med stor D. De fikk etterhvert dikset opp en disk (hehe), og vi plugget den i, spente som små barn julaften. Du vet, barn som er så store at de skjønner at det er noe å være spent over, men ikke så store at de er for kule til å være spent. Uansett, vi satte i disken, og åpnet readme-filen, som sa

The purpose of this disk is to provide Windows users with enough protection to connect to the ResNet. If you use another operating system, please read the corresponding manual.

Og den manualen hadde vi allerede lest, og der stod det at vi måtte registrere alt mulig rart, og det vi egentlig lurte på når vi spurte var om kontorfolkene i blokken kunne hjelpe oss å registrere, ettersom vi ikke har internett selv.

Slik har det seg at jeg sitter på en kafé som reklamerer med gratis internett, og drikker en cappucino jeg ikke hadde så veldig lyst på. Jeg kom inn, sa jeg ville ha en stor cappucino, og det var greit, og jeg betalte og fikk tilbake penger, og så sa jeg at jeg gjerne ville bruke internett, og så sa han at han dessverre var tom for internett.

Han sa naturligvis ikke det, men han kunne like godt sagt det. Tingen er at de fleste som tilbyr trådløst internett benytter seg av en leverandør som heter The Cloud. Når du logger på og åpner opp en nettleser får du så en side som forteller deg at du kan logge inn med ditt brukernavn, eller betale en hårreisende pris pr time med all verdens kredittkort. De stedene som tilbyr gratis nett har imidlertid gjerne en bunke kort liggende, og disse kortene har et engangspassord som gir deg tilgang i en time eller noe slikt. Og han var naturligvis tom for slike kort.

Han lovte imilertid å komme bort med et kort om det magisk skulle dukke opp flere mens jeg satt her med kaffen min, så nå bare skriver jeg for å slå ihjel tid mens jeg venter og drikker kaffe. Han sa noe om en halvtime, men jeg fikk ikke helt med meg hva det var. Det virket imidlertid som om det kunne dukke opp flere kort i løpet av en halvtime. Den som lever får se.

Ellers kan jeg rapportere at været i Edinburgh i januar er litt som i Trondheim i september, bare at det slår om veldig raskt. I går vekslet det hyppgi mellom ganske fint og ganske stygt hele dagen. I dag er det stabilt ganske stygt, men det blåser i det minste ikke, så det går greit med paraply. Jeg var naturligvis ikke smart nok til å ta med regnklær.

Da begynner jeg å bli såpass lei av kaffen min at jeg tror jeg bare går min vei og setter igjen resten. La meg bare helt til slutt oppfordre alle som vil ha postkort til å poste en kommentar.

-Tor Nordam