Tilværelsesskildring fra Latin-Amerika

Nå greier jeg ikke å vente lenger. Dette blir mitt første bidrag til allmenheten, dog kun i form av sporadiske og fragmentariske små beretninger om opplevelser på et annet kontinent.

Som europeer kommer man som oftest hjem igjen fra Sør-Amerika med mye i bagasjen, gjerne med mer enn hva en gjennomsnittlig latinamerikaner har av eiendeler. Erketypisk er turisten iført veske av llamaull, øreflipplue, små panfløyer og fargerike armbånd kjøpt på gata i hvilken som helst av byene man ikke husker navnet på, men besøkte fordi det gikk an å sitte på taket av toget eller så fikk man skyss av fremmede som ville ha deg med til bestemora si for å smake på verdens beste hønsesuppe, hvis du hjalp til med å ribbe høna.

Selv om jeg ikke var turist i første omgang, men utvekslingsstudent, i Ecuador, havner jeg lett i den kategorien. Samtidig er jeg en av dem som aldri kommer helt hjem med hele seg, i hvert fall føles det sånn, av mange årsaker. Det er over åtte år siden jeg dro dit, men det er under to år til jeg skal tilbake, hvis alt går etter planen. Jeg vil prøve å formidle hvorfor og på tross av hva. Kanskje det ikke er interessant for alle, men jeg kan friste med voldsomme naturkrefter, vakre mennesker, tilløp til samfunnskritikk og min egen, spontant styltrende språkføring.

Quito ligger høyt over havet. I begynnelsen tok byen pusten fra meg, bokstavelig talt. Fra kjøkkenvinduet kunne jeg på finværsdager skue ut mot Cotopaxi, verdens høyeste nålevende vulkan. En adskillig mindre vulkan, Guagua (som betyr baby på Quechua) Pichincha, skulle imidlertid vise seg fra sin aktive side. En tidlig oktobermorgen stod en diger røyksky opp over hodene våre, og ut mot kvelden ”snødde” det tett med grå aske over hele byen. Vi var en gjeng på tur i gamlebyen da det begynte å drysse pulverisert stein, og det oppstod kaotiske tilstander. Folk beskyttet øyne, munn og nese med hva de hadde. Det tok ikke lang tid før vi hørte ropene fra gateselgerne om billige masker. Jeg kjøpte umiddelbart tre av dem som jeg hadde utenpå hverandre.

Vel hjemme kunne jeg se rosene utenfor huset vårt dekket av et tykt lag aske. Vertsfamilien min, fantastisk snille folk som jeg savner, levde en stund i frykten av rød alert (den var lenge orange), og vi tettet vinduskarmene og lagret vann og nødproviant. Folk i nærheten av en annen vulkan hadde allerede måttet evakuere. Det var altså flere utbrudd av varierende alvorlighetsgrad. Etterhvert lettet trykket, kan man si, og panikken hos enkelte slapp taket. Hverdagslivet byr på så mange andre umiddelbare bekymringer for de fleste ecuadorianere. Man var nødt til å ta fatt på livsoppholdende oppgaver, lungeforgiftningsfare eller ei.

Mitt eget hverdagsliv bestod derimot for det meste av en eller annen form for dans. Gabriela, som bodde i etasjen under, hadde lenge hatt planer om å friske opp salsatrinnene. Hun tok meg med til den minste dansekolen jeg har sett, men likefullt den beste. Der traff jeg danselærerinnen med det flagrende håret, som var rødt men egentlig svart. Alle hennes gevanter flagret likeså, og hun gynget med rytmene, liten og lett som hun var, på en måte som gjør deg rett og slett glad. Jeg beundret henne. Så en dag, en av de vanlige ettermiddagene jeg ikke sovnet, men øvde på salsa, merengue, cumbia, vallenato, tumba, rumba og samba, dukket broren hennes opp. Han var jevngammel med meg, men hadde sluttet på skolen og tok danseklasser i byen i tillegg til å jobbe som selvlært koreograf. Dette søskenparet ble mine helter, og jeg ble deres ”bailarina invitada” noen måneder, mange timers øving og litre limonader senere.

Jeg skal prøve å komme meg vekk fra dansen. I utgangspunktet gikk jeg på skole, ”Colegio Americano”. Der hadde de kjempeskilpadder og blomstrende fuchsia i skolegården. Avsnittet om skolegangen ser ut til å ta en bråvending, fordi på vårparten hadde jeg fått nok av inngjerdede snobber som ikke lot til å engang tåle lukten av de som befant seg utenfor skoleportene. I stedet for å ta skolebussen klokka 07.00, skiftet jeg fra min skoleuniform til klær for bevegelse, og begynte å ta morgenklasser i moderne dans, i Casa de la Cultura, som lå nærmere gamlebyen. Så, til noe annet:

Maten hushjelpen vår laget, var fantastisk, som et trylleslag av formler fra grønnsaksmarkedet. Blant alle eksotiske ingredienser kan jeg nevne popcorn, som vi jo kjenner til, men disse var, sagt som i en tåpelig reklame, store og bedre på smak. Maiskolbene var ikke søte og gule, men større, hvite og mettende, og kalles choclos. (De spises med en type ost som er vanskelig å beskrive, og som forøvrig er like god i kakao med kanel.) Vi spiste alltid suppe som forrett, og suppa var alltid noe av det beste jeg hadde smakt, hver dag, utrolig nok.

Jeg skulle gjerne supplert med bilder, men har ikke innsikt i hvordan det gjøres, og jeg kan da ikke ringe folk midt i middagstiden for å finne det ut heller.

Det er mye mer å fortelle, for eksempel om været. Jeg lover iskalde grøss, vårfriske pust, de heteste sekund fra midt på ekvator og tordnende regn i elvefylte bilveier. Og så vil jeg skildre spennende turer høyt og lavt i Ecuador! Da håper jeg at alle gleder seg noe skrekkelig.