Den triste* historien** om Lise Meitner
ADVARSEL
*Denne artikkelen inneholder nobelpriser. Noen mennesker kan få allergiske reaksjoner og tourettes-lignende anfall ved å lese om nobelpriser. Premissen for denne artikkelen er dessuten at det er trist å bli snytt for en Nobelpris. De ovennevnte menneskene vil kanskje ikke være enige i at det er trist, og således oppfatte hele denne artikkelen som tåkeprat.
**Denne artikkelen inneholder også opplysninger fra wikipedia, samt kommentarer fra meg. Denne kombinasjonen kan føre til hjernekreft.
Tidlig i dette århundret begynte fysikerne å forstå sånn omtrent hvordan atomer fungerte. I 1918 viste Ernest Rutherford at hydrogenatomer er protoner, og man forstod at alle andre atomkjerner er bygget opp av protoner i ulikt antall. Litt senere, i 1932, fant James Chadwick ut at det også finnes en type partikler som har omtrent samme masse som protnene, men ingen ladning. Disse partiklene ble kalt nøytroner, og da hadde man i grunnen kontroll på atomkjernene.
Etterhvert begynte man også å se på hva som skjedde hvis man bombarderte atomer med forskjellige typer stråling. Hvis man tok utgangspunkt i forholdsvis lette atomer, det vil si atomer med lavt atomnummer, endte det stort sett opp med at man slo løs enten et proton, et nøytron eller en heliumkjerne (en heliumkjerne, også kjent som en alfapartikkel, består av to protoner og to nøytroner). Det som skjer med et atom hvis man slår løs en heliumkjerne, er at det blir til et annet grunnstoff, med atomnummer som er to lavere enn det man begynte med.
I 1934 begynte Enrico Fermi og andre å se på hva som skjedde hvis man bombarderte urankjerner med nøytroner. Andre forsket videre på dette, blant annet Otto Hahn og Lise Meitner i Tyskland. I 1938 måtte imidlertid Meitner flykte fra Tyskland, som så mange andre fordi hun var jødisk. Otto Hahn fortsatte forskningen, og korresponderte med Meitner, som slo seg ned i Sverige.
Etterhvert fikk de resultater Hahn, som var kjemiker, ikke greide å forklare. Det viste seg at det dukket opp andre stoffer, stoffer som for eksempel barium. Dette var høyst uventet. Uran har atomnummer 92, mens barium har nummer 56. Det kunne altså se ut som om uranatomene ble delt i to omtrent like store deler. Og her begynner problemene for Lise Meitner.
Hahn var, som tidligere nevnt, kjemiker, og skjønte ikke helt hvordan dette gikk til. Han var imidlertid en drivende god kjemiker, og fordi han var så god kunne han si med stor sikkerhet at det dukket opp små mengder barium i eksperimentene. Meitner var derimot fysiker, og regnet seg frem til at det ville være energimessig perfekt samsvar mellom teori og eksperiment hvis uranet ble spaltet på denne måten.
Akkurat hvem som bidro med hva vet jeg naturligvis ikke sikkert, forskjellige kilder gir forskjellige inntrykk av hvor stor slask Hahn egentlig var, men det som skjedde var i alle fall at Otto Hahn fikk Nobelprisen (i kjemi!) i 1944 for oppdagelsen av fisjon. Han fortjente vel forsåvidt Nobelprisen, det var visstnok litt av en bragd han gjorde, men om han burde krediteres for egenhendig å ha oppdaget fisjon er meget tvilsomt, og mange mener Lise Meitner burde fått en Nobelpris for oppdagelsen.
I ettertid har hun imidlertid fått grunnstoff nummer 109, Meitnerium, oppkalt etter seg, så da var det kanskje ikke så veldig trist likevel.
-Tor Nordam
Camilla likes this
Comments