Nobelprisen i fysikk 2007
Årets Nobelpris i fysikk gikk på sett og vis til de som oppfant iPod. Den ble nemlig tildelt Albert Fert og Peter Grünberg «for the discovery of Giant Magnetoresistance». Dette er et fenomen som ble oppdaget så sent som i 1988, men som allerede i 1996 gjorde at man kunne begynne å lage harddisker med mye større lagringstetthet. La oss ta en kjapp titt på utviklingen.
Da vi gikk i 7. klasse hadde broren til Anders en harddisk på 2 GB. Jeg hadde ikke så mye peiling på data den gangen, men gjennomgangskommentaren var «Hva skal man med så mye plass?», så jeg antar dette var i øvre sjikt av hva man fikk tak i den gangen.
I dag får man kjøpt harddisker på 1 TB. Det vil altså si at man har greid å klemme 500 ganger mer informasjon inn på det samme arealet. På en harddisk er informasjonen lagret som små områder som er magnetisert i den ene eller andre retningen. Det som har skjedd er altså at man har greid å lage disse områdene 500 ganger mindre, på en slik måte at de fortsatt kan leses. Og det er her årets nobelprisvinnere kommer inn i bildet.
For å lese av stadig mindre magnetiske områder trenger man stadig mer sensitive lesehoder. I gamle dager var et lesehode rett og slett en liten spole. Når feltet gjennom en spole endres, settes det opp en spenning i spolen, og denne spenningen forteller deg da hva som ligger på disken.
Giant Magnetoresistance er akkurat det det høres ut som. Det er en effekt som fører til at den elektriske motstanden i visse stoffer blir dramatisk endret hvis man setter på et magnetfelt. Ved å montere en liten klump med et slikt stoff på spissen av et lesehode leser man altså av disken ved å se hvordan motstanden gjennom hodet endrer seg.
På nobel.se kan man lese litt mer om dette i
Information for the Public. Der står det også noe om at man forsker på en ny type RAM, som baserer seg på magnetisme i stedet for spenning over kondensatorer. Den åpenbare fordelen med magnetisk RAM er naturligvis at den ikke mister data om strømmen forsvinner, men ellers vet jeg ingen ting om dette.
Når det gjelder dette med kvinner og likestilling og slikt er det nok bare å innrømme at fysikkprisen halter inn på jumboplass. To kvinner har fått Nobelprisen i fysikk, Marie Curie i 1903 og Maria Goeppert-Mayer i 1963. Det innebærer at fysikkprisen (i likhet med kjemi) faktisk har 0% kvinnelige mottakere de siste 20 årene. Forklaringen ligger nok for det meste i at fysikk tradisjonelt har vært en manne-greie, og langt de fleste som får en Nobelpris i fysikk får den for arbeid gjort for gjerne 30 år siden, selv om jeg ikke ser bort fra at det har vært litt diskriminering her og der.
I morgen: Den triste historien om Lise Meitner.
-Tor Nordam
Comments