I dag kom Camilla tilbake fra Molde, og hun hadde med seg masse stasj. Masse uinteressante greier, naturligvis, men også skrivemaskinen min, som jeg nettopp har skrevet et brev på.

Det krever faktisk ganske mye konsentrasjon å ikke hamre Macen min til døde nå. Skrivemaskinen er nemlig en reiseutgave, av den riktig gamle typen, som ikke går på strøm, men på muskelkraft. Og ikke bare har den ikke ledning, den har heller ikke rettetast, eller 1-tall for den saks skyld. Hva skal du med det, når du bare kan skrive l i stedet? (l ser akkurat ut som et 1-tall, så det er ikke et stort problem.)

Maskinen har dessuten qwerty-layout, og det trengs så absolutt. Det er ikke så mye som skal til før det henger fast en fem-sju slike armer i hverandre. Men det er i alle fall sjarmerende så det holder, så om noen ønsker seg et brev med masse skrivefeil er det bare å si ifra.

Men hvorfor har jeg egentlig en gammel reiseskrivemaskin? Jo, nå skal dere høre. Dette var i riktig gamle dager, faktisk i første på videregående, da Peter Møller og jeg satt og ventet på at det skulle bli vår tur på muntlig eksamen i engelsk. Det var fortsatt ganske lenge igjen, så vi bestemte oss for å gå en tur, og vi endte opp på en bruktbutikk i Romsdalsgata, der jeg altså kjøpte denne maskinen. Jeg mener å huske at jeg betalte 50 kroner for den, og det er jo ikke ille.

Jeg greide dessuten å finne et fargebånd som passet i den. De hadde det faktisk på den største bokhandelen i Molde, selv om de knapt har bøker lengre. Så gikk vi opp igjen til skolen, og fikk litt pepper for at vi kom for sent til eksamen, men det gikk bra likevel, og nå har jeg altså en gammel reiseskrivemaskin. Ikke verst?

-Tor Nordam