Joda, nå skal dere høre. Jeg dukket opp på jobben i går, omtrent ti på halv åtte. Ti minutter senere kom Sindre, og han ble litt munter da han så at jeg endelig hadde gjort noe med skapet hans. I forigårs og dagen før gikk han nemlig veldig forsiktig til verks da han åpnet skapet sitt, og det tok en stund før han skjønte at jeg bare lot ham koke litt.
I alle fall, det var relativt kjapt gjort å fjerne første hinder, men deretter tok planen min en uventet vending. Det viste seg nemlig at det mest fantasifulle han kunne komme opp med var å trekke i skapdøren. Jeg var litt opptatt med kunder og slikt, men etter et kvarter eller noe i den dur hadde han fortsatt ikke fått opp skapet, og så vidt jeg kunne bedømme gjorde han ikke noen ekte innsats heller, så det var egentlig ikke så morsomt.
Jeg bestemte meg derfor for å åpne skapdøren hans for ham, så han kunne begynne å jobbe. Jeg forsøkte først en plan med krok i enden av et tau, men jeg innså raskt at det ikke funket, og gikk over til å bruke en lang vinkelhake som en variant av
Slim Jim, noe som var meget effektivt. Alt i alt, det vil si kluring med tau og krok inkludert, vil jeg si at jeg åpnet døren hans på rundt ett minutt. Og jeg fikk videre bekreftet noe jeg lenge har trodd, som jeg tror jeg vil kalle dagens moral:
Det funker praktisk talt aldri å åpne ting ved hjelp av en krok i enden av et tau
Etter dette gikk jeg tilbake til jobben, og prøvde veldig hardt å late som ingenting, i håp om at han skulle prøve å bære ut skapet mitt, eller i det minste åpne det. Det gikk en stund, og så fikk jeg vite at han hadde åpnet det, men veldig forsiktig, slik at han unngikk vann-fellen. Etter at det ble alment kjent at skapet hadde vært åpnet prøvde han så å vende spøken min mot meg, ved å rigge opp vannfellen på nytt. Imidlertid hadde jeg flyttet alle tingene mine til et annet skap, så det var ingen grunn til at jeg skulle gå i fellen. Det gjorde derimot en annen nysgjerrig ferievikar, som fikk seg en overraskelse.
Senere på kvelden nådde konflikten nye høyder, da jeg fant skapet mitt snudd med døren inn mot veggen, noe som krever litt tiltak, ettersom det står tett mellom veggen og en rekke andre skap i en ganske smal gang. På baksiden av skapet var det dessuten skrevet «Pwnd by Malo Mafiaen». Men som tidligere nevnt hadde jo jeg annektert et annet skap, så jeg lot det bare stå slik til i dag, og da var det tydeligvis ikke like morsomt, så de andre snudde det tilbake, for å unngå at sjefen skulle henge seg opp i all tiden som gikk bort til dette.
Sindre reiste forøvrig på ferie i dag, og kommer tilbake om to uker, så jeg har lang tid på meg til å planlegge mitt neste trekk. Jeg har litt tro på å fylle skapet hans med noe som raser ut når man åpner det, for eksempel Leca-kuler eller korte trebiter, men jeg føler på meg at det vil være mye stress for lite glede, og dessuten stort potensiale for at han driter i å rydde opp, slik at jeg får tyn. Jeg tror derfor jeg legger hele skap-greia bak meg, og går over til et helt nytt tema, nemlig superlim.
Jeg har for eksempel veldig stor tro på å lime sammen tommestokken med noen dråper superlim. Jeg ser for meg overraskelsen når han star med en kunde og ikke får brettet den ut. Eventuelt en dråpe lim i tapetkniven, under skoene hans, eller i tommestokklommen. Det finnes kort sagt mange spennende muligheter å utforske.
Men hvorfor skrev jeg ikke denne artikkelen i går? Jo, det skyldes at jeg støpte i går. Våre ivrigste lesere husker sikkert at jeg
støpte i et hull i lagergulvet i fjor, og i forfjor. Akkurat som i fjor hadde det sprukket opp videre i år, og det var fremdeles det originale gulvet som hadde sprukket, mens støpen min var stort sett like hel.
I år bestemte vi oss derfor for å sage opp et digert område på ca tre ganger seks meter, som så skulle fylles igjen med ny betong. Vi begynte med å sage, som jeg fikk æren av å gjøre. Jeg brukte en slik stor betongsag som vegvesenet bruker, og det var gøy i ca ti sekunder. Etter dette innså jeg at det jeg egentlig gjorde var å stå å dytte på en diger bråkete dings som gikk langsomt fremover, men jeg forsøkte å si til meg selv at «Jeg sager betong. Det er veldig mandig.» og det fungerte sånn halvveis.
Etterpå brøt vi opp det gamle gulvet med hjullaster, som var noe av det råeste jeg noen gang har sett. Det knaste og brakte og bare betong og armering i alle retinger og i det hele tatt. Jeg tror det ble tatt noen bilder, og jeg skal se om jeg får fatt i dem på mandag. Vi endte i alle fall opp med et hull på rundt to kubikkmeter. Vi bestemte oss for å støpe samme kveld, og regnet med å være ferdige rundt ti.
Klokka ett var vi omsider ferdige. Da hadde jeg spadd og blandet fire tonn tørrbetong, og vi hadde laget 18 kvadratmeter med nytt gulv. Den første biten var pusset av sjefen vår, og så slett ikke verst ut. Så kom det et stykke som Rihards hadde pusset, som ikke så så ille ut i utgangspunktet, men så kom jeg i skade for å prøve å fikse litt på det, og etterpå så det mye verre ut. Det siste stykket ble pusset av min far, som er murer, og som kom for å hente meg i tolvtiden, og det ble også veldig bra. Det så dessuten latterlig enkelt ut når han gjorde det.
Men i alle fall, jeg kom hjem rundt ett, og siden jeg i utgangspunktet skulle på jobb halv åtte neste dag ble det ingen artikkel.
Jørgen har forresten noen bilder av støpingen, og hvis han vil kan han jo legge opp noen av dem i en kommentar til denne artikkelen. Det hadde vært fett.
-Tor Nordam
Comments