Om sommeren hører jeg som regel en del på radio. Dette skyldes at om sommeren kjører jeg en del truck, og det har seg faktisk slik at til og med truckkjøring mister litt av spenningen når man har gjort det lenge nok, så da er det greit å ty til radioen for litt ekstra underholdning. Vanligvis blir det til at jeg setter på en kanal som spiller mest musikk, av den grunn at når man må løpe litt ut og inn og frem og tilbake er det vanskelig å få med seg hva som egentlig foregår i et program med mye snakking.
Dette betyr at jeg som regel blir eksponert for en del såkalte «Sommerhits». Jeg er ikke bombesikker på hva som egentlig er greia med sommerhits, men jeg mistenker at det har noe å gjøre med at folk blir late i sommervarmen, så derfor gidder ikke folk å skifte kanal, og programlederne gidder ikke å finne noe bra å spille, og så kjøper Christer Falck to tusen singler, og vips har en elendig sang blitt til en sommerhit. Men det er mulig jeg tar feil.
Det å høre på en sommerhit er som regel ganske kjipt. Det varierer fra en slags avsky ispedd fascinasjon, som den gangen det var disse folka som danset på en fly-vinge, til ren smerte, som i fjor eller forfjor når det var Ravi som var «in».
Det eneste positive med en sommerhit er at man kan glede seg over at den snart vil være glemt og død, og at bandet som står bak antagelig vil feste opp alle pengene sine på kort tid, og deretter være tilbake til statusen som fattig og forhåpentligvis arbeidsledig musiker.
I dag skjedde det imidlertid noe som ødela hele verdensbildet mitt. Jeg hørte nemlig en sang jeg trodde var død. Det dreier seg om sangen som begynner med teksten «Kjære, jeg har tenkt litt...» og går videre til å være en slags føle-greie om å bo på et fjell og leve av det man dyrker selv. Jeg hørte denne sangen i fjor, og jeg husker jeg gledet meg ekstra mye over at jeg aldri ville høre den igjen etter sommeren, men så kommer den altså tilbake for å spotte meg. Dette må det bli en slutt på.
-Tor Nordam
Comments