Film review: Olsenbanden 1
I dag foretok jeg et dypdykk i norsk filmhistorie, og så den første Olsenbanden-filmen, fra 1969, også kjent som «Olsenbanden – Operasjon Egon». Det vil si, jeg spolte gjennom mesteparten av den, for jeg ville bare se Ivar Medaas som lensmann. Arve Opsahl med bowlerhatt så jeg mer enn nok av i barndommen. Grunnen til at jeg trosset mange års erfaring og bestemte meg for å se denne filmen, er at jeg leste en samtidig anmeldelse i en avis fra 1969. (Jeg husker ikke helt hvilken, men det kan ha vært notoriske Romsdals Budstikke.) Filmen får god kritikk for fremragende plot og masse artig snubling, men anmelderen presiserer at det kunne vært en enda bedre film: Ivar Medaas ødela nemlig alt med sin «plagsomme figur». Ettersom denne anmelderen tydeligvis synes det motsatte av meg på alle felter, burde i hvert fall litt av filmen være severdig. Ivar Midas har jo som kjent aldri tatt på noe som ikke har blitt til gull. Det var i hvert fall det jeg trodde frem til i dag.
Filmanmeldelser kan jo kaste blår i øynene på noen og enhver. Den første skuffelsen var at Ivar Medaas ikke inntraff før tre fjerdedeler ute i filmen. Dette synes jeg de burde ha informert om, så kunne publikum spart en hel del tid. Skuffelse nummer to var at han bare hadde fire eller fem replikker. Han brukte faktisk geværet mer enn snakketøyet. Men så var jo da også den lengste replikken «Skyt først og arrester dei etterpå!» Ivaren spilte nemlig en skyteglad bygdetulling-lensmann som kjørte rundt i en veteranbil og fyrte løs på alt han så mens han hadde på seg en slags bunadsinspirert toll-uniform. (Et par av replikkene kunne riktignok ikke høres fordi han dreiv og skjøt i lufta mens han fremførte dem.) Etter fem minutter var han borte igjen.
Resten av filmen var det samme gamle: En fyr i tweed-dress snubler eller går inn i bøttekottet i stedet for utgangsdøra, mens Arve Opsahl, Sverre Holm og Carsten Byhring løper rundt og rundt. Så kommer Aud Schønemann og kjefter en hel del, så blir Arve Opsahl arrestert.
Det hele minnet meg alt for mye om nittitallet, da filmene gikk i reprise om igjen og om igjen på TV2, og jeg forsøkte å se på dem fordi man alltid snakket om dem i friminuttene neste dag. Det ville jeg være med på, så jeg prøvde så godt jeg kunne å få med meg morsomhetene. Midtveis våknet jeg av at de skrudde opp lyden og sa «Se hva som skjer! Kjøp Findus fiskegrateng!» Når reklamepausen var ferdig, føltes det nesten som når friminuttet er over og man må tilbake til matteboka. Men i sitt eget hjem bestemmer man heldigvis selv, så jeg begynte å leke med Lego eller noe slikt i stedet. Jeg gjorde selvsagt et nytt forsøk neste fredag, men det var like håpløst. En gang forlot jeg til og med en sjuårsdag fordi vertens foreldre, som foretrakk at barna satt i ro og hadde det kjipt heller enn å springe rundt i sukkerrus og ha det gøy, insisterte på å vise to hele Olsenbanden-filmer. Da nytter det ikke å bestikke med bløtkake.
Så det blir nok, som vanlig, terningkast én. En del ting kunne riktignok ha trukket opp litt, hadde det bare vært mer av det. Det er artig å se bilder fra Oslo før i tiden, men slik sett kan man like gjerne se Filmavisen. Filmen inneholdt også masse halvnakne kvinner, men det finnes egne filmer for dét også. Og trekkplasteret Ivar Medaas, da, som man knapt så snurten av. Hva denne anmelderen fra 1969 angår, finner jeg det ganske smålig å ta seg så nær av å bli utsatt for fem minutter med Ivar Medaas, uten å ta hensyn til oss som må lide oss igjennom over en time med kriminalbetjent Hermansen.
Én erfaring rikere er jeg i hvert fall: Jeg trenger ikke å prøve å se den andre Olsenbanden-filmen som visstnok skal være morsom: Den fra 1999 som ifølge enkelte skal minne mer om en
behind the scenes-film, fordi Arve Opsahl er så gammel at han ikke er klar over at han er på et filmsett.
Jeg tror jeg endelig er ferdig med Olsenbanden for godt.
Comments