I Norge er vi gjerne vant til å tenke på Earl Grey som «vanlig te». Det er liksom den man stort sett finner over alt, både fra Twinings og andre som leverer etterligninger med samme navn, og Twinings selv har i senere år lansert et par-tre varianter. Det er imidlertid ikke allment akseptert at dette er standard te. Neil Gaiman skriver om dette i
blagen sin:
It was Charles, Earl Grey, William IV's prime minister, who was given the recipe by a mandarin, which is not a citrus fruit but a Chinese official. Oddly enough, the bergamot is not a Chinese official but a citrus fruit, a cross between a lemon and a sour orange, and the oil that they add to Earl Grey, which turns a normal cup of tea into an odd-smelling concoction, is extracted from its peel.Det er nettopp denne oljen som tilsettes for å lage varianter av Earl Grey. Twinings lager for eksempel Lady Grey, med appelsin, sitron og bergamot, de lager Green Tea Earl Grey, som er grønn te med bergamot, og konkurrenten Lipton har for eksempel Russisk Earl Grey og Persisk Earl Grey. Men siden denne sitrus-oljen åpenbart er et tema det hersker uenighet om, hva er så «vanlig te»?
Jeg vil anta at det rett og slett dreier seg om te, altså blader fra planten
camellia sinensis, som er fermentert og behandlet på vanlig vis, uten noe fiksfakseri. Jeg lette litt rundt, og fant en
nettside som hevder at English Breakfast er verdens mest populære te. I følge
Twinings.co.uk er dette en te med tradisjonell smak, som inneholder te fra forskjellige land. Altså ikke noe lurium. Dette er te. Punktum.
Jeg mistenker imidlertid at de som hevder dette er verdens mest populære te tror at verden strekker seg sånn omtrent fra Berwick-upon-Tweed til Eastbourne. Det finnes antagelig noe i overkant av en milliard mennesker i østen som drikker te, og selv om jeg leste et sted at 80% av verdens teproduksjon er svart te, har jeg vanskelig for å tro at English Breakfast er det mest populære i den delen av verden. Men jeg vet ikke.
-Tor Nordam
Comments